Jeg liker Anne Karin Elstads bøker og glede til å ta fatt på denne, og sitter igjen med blandede følelser. Det ble litt for mye opplisting av familie og steder og jeg synes fortellingen ble ujevn, såpass ujevn at jeg hurtig-leste litt for mange partier. Dersom du skal ta fatt på Elstads forfatterskap anbefaler jeg ikke å starte med "Hjem".
God bok som anbefales
Hjem fikk jeg i julegave for flere år siden, men den ble satt i bokhylla og led samme skjebne der som utallige andre uleste bøker. Ikke fordi den var uønsket, men fordi det aldri føltes som den rette anledningen å ta den fram. Og så ble den bare stående, og tiden gikk. Det var ikke før jeg satt hjemme hos bestemor og jeg oppdaget den i hennes bokhylle, at det føltes fristende å ta den fram. Stemningen er alltid rolig og god, det er aldri noe mas eller avbrytelser, og med kaffekoppen i hånda og bestefarklokken trofast tikkende i bakgrunnen forsvant jeg inn i Anne Karin Elstads skildringer av barndom og oppvekst, og leste mesteparten av boka i sofaen der. Når man nettopp har mistet et kjært familiemedlem selv tenker man tilbake på det som har vært, på gode stunder og opplevelser, og familie og familiebånd blir naturlig nok viktigere.
Underveis i lesingen kunne jeg trekke linjer til hvordan mine besteforeldre, som også vokste opp på gård og er født bare noen få år før forfatteren, kunne oppleve arbeidsdager, skolegang, lek og høytid i sin barndom og ungdom. Og ikke minst tenke tilbake på egne, fine barndomsminner. Et trygt bestemorfang, kjærlighet og samhørighet, bestefardrops, musikk og sang, latter og alvor. Her finnes kanskje den største verdien til boka for min egen del. Om det så er i utgangspunktet helt fremmede mennesker som omtales mellom boksidene, så kan jeg likevel kjenne igjen samholdet og minnene om både gode og triste stunder, og huske hvordan det var å være barn og vokse opp på en gård med besteforeldre like i nærheten der dette skildres i boka. Det var verdifullt for meg både som liten og nå som voksen.
Det er jo også spennende å lese om hvordan oppveksten formet denne folkekjær forfatteren, hvordan hun tidlig fikk mye ansvar og måtte være husmor på heltid hjemme på gården fra hun var fjorten. Det var ingen bønn, skolegangen måtte brått avsluttes og den nye hverdagen besto i å stelle hjemme for søsknene, faren og onkelen, men gleden over bøker og lesing bar hun likevel med seg videre.
Jeg levde et liv hjemme, med alt ansvar det innebar, og jeg levde et annet liv ute, på fester og moro sammen med vennene mine. [...] Drømmene mine om et annet liv fikk næring i bøkene. De ble min hemmelige verden som jeg ikke delte med noen. Jeg leste romaner og dikt, leste på sengen hver eneste kveld, leste helt til bokstavene danset foran øynene. Bøkene ble en verden jeg ikke kunne leve foruten.
Anne Karin Elstad er en dyktig forteller, enten hun beretter om oppdiktede romankarakterer eller sin egen familie og oppvekst. Enkelte trekk gjenkjennes også fra Elstads romaner, både mennesker og skjebner vekker gjenklang og gir lyst til å lese om igjen tidligere bøker og det som ennå er upløyd mark i forfatterskapet.
Leseopplevelsen ble nok en del farget av omstendighetene rundt disse dagene etter at bestefar gikk bort. Men nå er vel all lesing og bedømmelse uansett mer eller mindre subjektivt. Det var i alle fall riktig bok til riktig tid, den var både leseterapi og underholdning. Den greide å berøre meg, menneskene ble nære og levende mellom boksidene, og boka gav et innblikk i en annen generasjon og en annen tid enn den jeg selv befinner meg i eller har opplevd.
Slutten er brå, men ett sted må man jo avslutte også. Vi får følge Elstad fram til hun er 16 år og en epoke i livet avsluttes, og det er forsåvidt et naturlig valgt sted der det endelige punktum settes.