Bokelskere.no

Kanskje var det alle de høye terningkastene som gjorde fallhøyden stor, men denne traff meg dessverre ikke.

Den lå lenge der og vansmektet i bokhylla på hytta. Litt snakk om fimatisering og hint var det som skulle til for at jeg skulle begynne å lese. Gaute Heivoll er min nye "venn".

Min oppfatning av boken aviker nok fra de fleste andre, det er kanskje fordi jeg kjenner til hvordan det er å vokse opp i så små forhold, og hvorfor det da blir så viktig å verne om hverandre. Det er noe som heter Å sko seg på andre sin ulykke, og det føler jeg at forfatteren gjør i denne boken. Den lille familien som ble hardest rammet, foreldrene til pyromanen og han selv er alle døde, og kunne derfor hverken bekrefte eller avkrefte innholdet i boken.
Forfatteren har bekreftet i et intervju at han har tatt seg friheter til å forandre på historien, og det føler jeg ikke er rett når man skal fortelle en sann hendelse.
Skjønner ikke heller helt hva som er så spesielt med å parallell kjøre disse to historiene, han sin egen oppvekst kontra "pyromanen" sin. Det å vokse opp i samme bygd er jo det eneste likhetstegnet, og hva så, skal man da kunne si at på tross av det så kan man ikke skylde på oppvekstvilkårene at den ene klarer seg bra , og den andre ikke?
Forfatteren som har vokst opp i bygda Finsland visste nok at "pyromanen" var skikkelig psykisk syk og derfor ble dømt til sikring på Eg sykehus i Kristiansand i stedet for fengselstraff. Det er også veldig rart at forfatteren spekulerer i hva som skjedde med den stakkars " gutten" i militæret. Det gjør at vi som lesere begynner å danne oss våre egne historier, som antakelig ikke har noen rot i virkelighet og kanskje ikke var relevant for det som skjedde i det hele tatt.
Akkurat denne samme følelsen sitter jeg igjen med nå de nå starter filminnspillingen i morgen, hva er hensikten? Jeg kan ikke se at intensjonen er noe annet enn bare å tjene penger!

En bok med både godt språk og en solid og troverdig historie å fortelle. Den veksler mellom to historier og også mellom to tidsepoker, og det gjøres på en veldig smidig måte. Den veksler mellom å (gi seg ut for å?) være selvbiografisk og å (gi seg ut for å?) være en dokumentar. Noe er nok ren fantasi og utbroderinger, men hva som er hva er ikke godt å si - og ikke spiller det noen rolle heller. Historien har uvanlig godt driv og er fengslende fortalt. Lange beskrivelser og utbroderinger pleier ikke være mine favoritter men denne forfatteren (som jeg aldri har lest noe av før) gjør disse veldig sanselige og fine. Særlig falt jeg for flere av jaktbeskrivelsene, til tross for (eller kanskje nettopp fordi) jeg ikke har noen jakterfaring. Jeg gir kun terningkast 6 til bøker jeg MÅ lese igjen. Denne når ikke helt opp dit, men den bør definitivt leses!

Pyroman (Ganske lik G Heivoll, i samme skole, godt likt ) i Kristiansand 1978. Det er en faktisk hendelse, har med mange fakta, men det er lyssettingen som er avgjørende. G Heivoll ble døpt den dagen dette var over.

Er det lov å dikte om virkelige personer/hendelser?

Noen mennesker lever av å gjøre onde gjerninger ...

På slutten av 70-tallet, nærmere bestemt 1978 i Finsland utenfor Kristiansand, blir innbyggerne redde da det ene huset etter det andre brenner. Disse brannene skjer i løpet av en kort periode, og innbyggerne er redde for at det er en pyroman som herjer vilt. Men hvem er pyromanen? Er det noen utenfra eller er han/hun iblandt dem? Og vil denne personen noen gang bli avslørt?

Jeg har aldri lest en bok om pyromaner før og en gang må være den første ... Så, hvorfor ikke? Og jeg leser jo så og si alt jeg kommer over. Jeg bryr meg ikke noe om at boka vant Brageprisen i 2010. Det er ikke en god nok grunn til at jeg får lyst til å lese bøker. Det er ikke på grunn av at bøker vinner den og den prisen som gjør til at jeg får lyst til å lese en bok. Det er det minste jeg bryr meg om. Grunnen til at jeg ville lese denne boka var fordi plottet virket veldig interessant og at boka også var basert på en sann historie. Det gjorde meg bare enda mer nysgjerrig. Jeg var ikke en gang født da disse brannene i Finsland oppsto, og selv om det var en ukjent sak for min del, så tenkte jeg det ville bli interessant å lese om det. Men dessverre var ikke boka så interessant som jeg hadde håpet. Og heller ikke særlig spennende. Noen partier i boka var småspennende, men ikke nok til å holde på interessen mot siste slutt i ett jafs. Det tok lenger tid. Ikke fordi at jeg er en treg leser, men boka engasjerte meg ikke så mye og jeg tok mange avbrekk, for andre bøker fristet mer i mellomtiden.

Det jeg likte aller best med boka var de delene om pyromanen og husbrannene som oppsto. Det jeg irriterte meg over mens jeg leste var at forfatteren, som kommer fra det stedet, samtidig skrev om seg selv. Skjønner jo poenget hans at han kom derfra, det var hans barndomshjemsted og følte at det var hans plikt å skrive om denne saken. Brannene herjet da han var nyfødt. Og han nevner seg selv mens han skriver om disse brannene. Jeg forstår hans del i boka, men likevel syns jeg ikke at den delen passet inn på en måte. Delene om ham virket litt malplasserte i boka. Det ga ikke noe flyt og derfor opplevdes teksten litt "hakkete". Han får ikke til den flyten som noen andre forfattere får til når de skriver en bok hvor de inkluderer seg selv. Han får ikke til den flyten og å flette det sammen på en naturlig måte. Dessuten syntes jeg at det ble for mye om selve forfatteren.

Jeg ville lese mer om brannene og pyromanen, og det er det mye av i boka også, men jeg skulle ønske jeg fikk vite litt mer om pyromanen generelt. Vi får et lite innblikk i livet hans, men det er bare i grove trekk så skulle ønske jeg fikk litt mer innblikk i barndommen hans og generelt om livet hans. Jeg syns det ble litt for lite informasjon. Så jeg ønsket virkelig å vite mer om ham. Det vi får vite er litt lite.

Før jeg brenner ned har høstet mye skryt og jeg hadde lenge ønsket å lese noe av Heivoll. Men dessverre ble ikke Før jeg brenner ned den boka jeg hadde ventet meg. Ingen tvil om at Heivoll kan å skrive, men for meg så ble skrivemåten hans litt kjedelig og da ble også opplevelsen av boka noe langtekkelig. Alt i alt var den verdt å lese, men dessverre er det ingen bok som setter noe spesielle spor. I hvert fall ikke i denne leseren.

Dette er en sann historie og derfor synes jeg Even Rasmussen passet veldig godt som oppleser, siden han kommer fra Mandal, ikke langt unna Finsland som er bygda hvor pyromanen herjet i 1978. Han leser på dialekt, noe som gir historien ekstra troverdighet.

Allerede tidlig i boka får vi vite hvem som er pyromanen, dette ødelegger ikke handlingen videre, for vi får i stedet vite en god del om hvordan han var som barn, ungdom og ung voksen. Det var skremmende å lese hvordan han vekslet mellom sine ulike personligheter: Både som brannstifter og deretter som en av brannmannskapene.

Samtidig får vi høre historien til Gaute Heivoll selv, om familien hans og hvilke forventninger de hadde til han i oppveksten.

Gaute og pyromanen har noen likhetstrekk, selv om de ble født med 20 års mellomrom; de er begge enebarn, de var snille og flinke som barn, flinke på skolen og de opplevde begge at de skilte seg litt ut i forhold til de andre jevnaldrende i ungdomsårene.

Gaute opplevde i tillegg en stor sorg i begynnelsen av tjueårene, og noen av valgene han tar i denne perioden skal vise seg å påvirke resten av livet hans.

Handlingen hopper en del i tid, og handler i tillegg vekselvis om Gaute, pyromanen og andre som er sentrale for handlingen. Selv om jeg hørte denne som lydbok hadde jeg aldri problemer med å skille disse delene fra hverandre, og til sammen ga det en fin helhet.

Det eneste jeg fant litt forstyrrende var alle stedsnavnene som stadig ble listet opp så fort noen i handlingen var ute og gikk eller kjørte, men det kan like gjerne ha å gjøre med at jeg ikke er kjent i området som at det blir overflødig - Jeg velger å tro at hadde det vært steder på mitt hjemsted som hadde blitt ramset opp så hadde jeg ikke reagert på det i det heletatt...

Jeg likte boka, og jeg gir den en sterk 4'er.

Takk, bokelskarar! Dette er ei bok eg truleg ikkje ville funne på av meg sjølv å plukke opp i ein bokhandel. Korkje biletet eller teksta på omslaget virka spesielt tiltalande på meg. Med ved ei tilfeldigheit blei eg merksam på at boka fekk mange strålande omtalar her inne, og endte opp med å kjøpe den på sal. Det er eg glad for.

Boka er delvis ein sjølvbiografi, der Heivoll nøstar opp i ei personleg krise han gjekk igjennom då faren døydde om lag samstundes med at forfattaren oppdaga at han ikkje ville studere jus likevel. Parallelt med dette fortel han historia om ein pyroman som herja i heimbygda hans i 1978, same året han vart fødd. På meisterleg vis flettar han desse forteljingane saman, delvis ved at han projiserer sin eigen krise over på pyromanen, og delvis ved å nøste i alle berøringspunkta mellom pyromanen sin historie og sin eigen historie. Det er ulikt alt anna eg har lest, og det fungerte kjempegodt.

Spesielt imponerende er den mengda forarbeid som ein må anta ligg bak boka, her må ein tru forfattaren har gjort mange og grundige intervju med bygdefolket, og gått igjennom mengder av arkivert materiale. Noko av dette gjer han også greie for i boka. Og med dette i tankane så vart eg nesten slått i bakken av genialiteten i scena (s. 232-233) der han oppsøker den tome kyrkja i heimbygda, og bestemmer seg for å prøvespele på trø-orgelet:

«Jeg forsøkte spaken merket Vox celeste (himmelsk røyst, min kommentar). Den var stum.»
…
«Jeg forsøkte spaken merket Vox humana (menneskleg røyst, min kommentar). Det var en lav, skjelvende tone som vokste og ble fast og sterk bare jeg tråkket lenge nok på pedalene»

Og det er nettop det Heivoll har gjort i denne boka. Ved å grave i arkiv og intervjue sambygdingane har han trakka på bygda sine pedalar, og fått fram dei menneskerøystene som ber fram denne historia med ein fast og sterk tone. Bravo!

Så skal eg unnlate å pirke i detaljane som gjorde at eg ikkje trilla høgaste terningkast på denne.

Før jeg brenner ned er ei forteljing om to unge menn som strevar med å finna "meininga med livet". Pyromanen og forteljaren sine historiar kryssar kvarandre på fleire plan. Begge er som barn snille, ordentlege og flinke. Kva er det som gjer at den eine av dei "tippar over"?

Eg skulle gjerne ha likt denne boka. Eg skjønnar at Heivoll er ein dyktig forfattar, at språket hans er presist, og at historia kan vera interessant, - men ho passa ikkje for meg. Eg fann ho verken rystande eller gripande, berre irriterande trist.
Før jeg brenner ned sette meg i dårleg stemning. Boka liknar på ein thriller, men finst ikkje spennande.

Heile omtalen kan lesast på bloggen min.

Glimrende fortelling. Er det noen som har gjort seg noen tanker om hva som skjedde med "Dag" når han var i militæret?