Bokelskere.no

Her ble jeg helt oppslukt for jeg ble nemmelig sugd inn i boken på side 32 og det var nesten helt umulig å komme seg løs igjen. En sekser og favoritt.

Spennende bok, men også makaber.
Interessant vinkling der gjerningspersonen i denne krimfortellingen er fortelleren. Samtidig som historien er litt grotesk, er den fortalt på en slik måte at en også kan spore ensomheten og kontrollbehovet hos Riktor.
En kort bok, men en god leseropplevelse. Karin Fossum er god på det psykologiske perspektivet.

Det beste fra Fossum hittil, synes jeg.

Årets opptrykk av Karin Fossums krimroman fra 2011 er godt begrunnet. Etter presentasjonen av en noe nerdet hovedperson, driver forfatteren fortellingen framover med stor sans for å skape overraskende vendinger som like fullt virker troverdig og medrivende. Årets innbundne utgave har fått ny omslagsside.

Nok en skremmende god bok av Karin Fossum. Handlingen foregår for det meste på et sykehjem. Riktor har ingen venner og er heller ikke interessert i venner. Han er vel det vi ville kalle for en einstøing. Han lever i sin egen verden og kan finne på de mest uhyggelige ting.

Denne boken kommer jeg til å huske. Den vekker forferdelige følelser inni meg. Får fysisk vondt i kroppen av å lese om hovedkarakterens tanker og handlinger. Kommer ikke til å anbefale den til noen.

Ikke alle er til å stole på ...

Mange her til lands føler seg nok ensomme til tider, og det gjør også Riktor, som er bokas hovedperson. Han bor alene, og har aldri hatt en kvinne i sitt liv, skjønt at han skulle ønske han hadde det. Men samtidig trives han også å være enslig og helt alene. Nærmest ikke-eksisterende. Han har hverken slekt eller venner. Han trives med å være i parken og observere menneskene som oppholder seg der, og han trives i jobben. Han jobber på Løkkas sykehjem hvor han tar seg av gamle og syke mennesker. Kollegene hans syns han er en stille fyr, men trivelig og pliktoppfyllende. De aner ikke noe om hans mørke side, og han er vel en moderne versjon av Dr. Jekyll & Mr Hyde. To i en og samme person. En god personlighet og en ond, og av og til kan den onde personligheten ta over. Det er et interessant konsept, og jeg tror vi alle har en lys og mørk side. Ikke i like alvorlig grad som Riktor, men vi har som kjent både en positiv og en negativ utgave av oss selv.

Jeg har lest mange bøker av Karin Fossum. Det gjorde jeg spesielt mye gjennom videregående. Jeg har lest nesten alle bøkene med politietterforskeren, Konrad Sejer og jeg liker ham veldig godt. Han fremstår som en lun, rolig og omsorgsfull etterforsker, noe vi sjeldent møter i litteraturens verden. Men i denne boka er han utelatt, og Fossum presenterer oss for en ny politietterforsker; etterforskeren Randers. Helt ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg syns om ham ennå. Grunnen til det er at han dukket sjeldent opp i boka og det var for lite til at jeg i det hele tatt fikk tak på ham. Jeg fikk ikke tid til å gjøre meg et inntrykk av ham i det hele tatt. Han bare valset inn og ut av boka i korte stunder. Så han ble jeg dessverre ikke helt klok på.

Som kjent er Karin Fossum en mester til å gå i dybden av outsidere. Der har hun noe til felles med Ingvar Ambjørnsen, bare at Fossum beskriver ofte outsidere med mørke og svært dystre tanker, mens Ambjørnsens outsidere er lystigere og mer eller mindre misforståtte.

Konseptet i boka er god. Hvor lenge kan denne sykepleieren holde maska uten å bli avslørt? Kommer den snille eller den onde personligheten til å vinne? Hvorfor er han som han er? Riktor var ingen tvil en interessant karakter å lese om, men dessverre var ikke resten av persongalleriet like spennende. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med noen av de og det fremsto som litt kjedelige generelt. Selve boka er på 223 sider og har veldig korte kapitler. Siden boka ikke har så mange antall sider og selve handlingen er litt i det tynneste laget, syns jeg personlig at boka ville ha passet bedre som novelle for å stramme opp konseptet litt. Det ville ha gitt handlingen mer driv.

Jeg kan se i mørket er en frittstående og enkel bok å komme seg gjennom. Konseptet var interessant i seg selv, samt hovedpersonen, og jeg skjønte "ironien " i selve historien, men ellers var ikke boka mye å skryte av. Syns den til tider ble litt tam til tross for det spake sideantallet, og ønsket å få et større innblikk i diverse andre personer enn bare Riktor også. Alt i alt en god og mørk psykologisk drama, men ikke noe spesielt, dessverre.

Mine favorittbøker av Karin Fossum så langt er Djevelen holder lyset, og Elskede Poona. Leste de for mange, mange år siden, men husker de fremdeles godt den dag i dag. Det er virkelig dystre krimbøker på sitt beste!

En god og spennende fortelling som ikke utbroderer i detalj hvor ondt et menneske kan bli, men som gir innblikk i et forstyrret sinn. God lydbokversjon av Kim Haugen, en av mine favorittinnlesere.

Langt fra den beste boka til Fossum. Hovedpersonen er bare merkelig og virker oppkonstruert.

Uhyggelig bok! akkurat slik jeg liker det :) og spesielt uhyggelig siden jeg også jobber på sykehjem :s ufattelig å beskrive et menneske som kan gjøre så igjennom onde grusomme handlinger mot hjelpesløse mennesker!