Bokelskere.no

Dønn herlig og fengende bok. Lille Finn gir oss en fantastisk beskrivelse av den verden han er i og opplever.

Bah. Oslo. Oppvekst i det hvite norske sosialdemokratiet på 1960-tallet. Trenger verden flere bøker om dette? Sarkasmepistolen satt løst i beltet da jeg gikk løs på boka. Jeg fryktet utflytende tidskoloritt-babbel, og hadde lave forventninger.

Og så er boka så fin! Finn vokser opp på begynnelsen av 60-tallet i Bjerke/Sinsen/Tonsenhagen/Årvoll, samtidig med Rogern som er hovedperson i Seierherrene. (Rogern dukker opp perifert i teksten. Det er nok flere koblinger mellom personene i bøkene, for den som vil nær-/parallell-lese med penn i hånd.) Der Seierherrene har snev av ufokusert mimremaraton, er Vidunderbarn er en mye mer fokusert og stram roman, om et avgjørende år i hovedpersonens liv.

Ja da, det er selvsagt scener her som du nesten føler du har lest før, fra Oslomarka, fra Oslofjorden, om gatelek mellom barn, om klær, merkevarenavn og TV-ens ankomst, for det norske 60-tallet er så grundig skildret litterært at vi nesten tror vi var der, også vi som ble født lenge etterpå. Innbitt, sørgelig, kamplystent, kjærlig og ømt om livets realiteter. Les denne!

Denne likte eg godt! Kort sagt ein oppvekstroman , sjølv om vi strengt tatt ikkje følgjer Finn gjennom heile livet, men for det meste eitt år, og deetter litt hopper litt fram i tid mot slutten. I denne boka finst det mykje mellom linjene og det er derfor, i min meining, ein bok ein fint kan lese om igjen seinare og sannsynligvis oppleve på ein anna måte enn ved første gjennomlesing.

Språklig er boka også brilliant! Faktisk fekk eg assossiasjonar til Lars Saabye Christensens bøker fleire gonger undervegs (då særleg til Amatøren, Herman og Maskeblomstfamilien), trur det var noko med formuleringane og Finns betraktningar som gjorde det.

Boka handlar kort sagt om korleis liva til Finn og mora vert forandra då Linda flytter inn hos dei. Boka tar ogsp opp ein rekke andre temaer som bla oppvekst, barndom, barnets syn på vaksne, den vaksnes rolle, kort sagt - korleis barndommen kan skape eit menneskje på godt og vondt. Syntes verkeleg at Roy Jacobsen har klart å seie utroleg mykje på desse få sidene.

Jacobsen bruker fortelling som virkemiddel, leseren føler at boken blir fortalt fra et voksens synspunkt basert på et barns opplevelser, noe som gjør fortelleren spennende og en smule annerledes. Dette kombineres med opplevelsene fortalt av Finn som barn, i hvert fall fremstår det slik gjennom deler av boken, til tross for at det fra tid til annen er kommentarer fra den voksne Finn. Det er lett å leve seg inn i miljøet, da dialogene er skrevet på bredt groruddalsmål fra 60-tallet, og faktiske steder er med. (dette vet jeg ikke, men det holder at det fremstår slik for min del) Karakterene er også levende og troverdige, og har alle sine særpreg som virkelig løfter boka og gjør ikke bare handlingen interessant, men også omgivelsene, miljøet og menneskene. Alt i alt er persongalleriet kanskje det beste i boka, om også noe overraskende.

Les mer her

en varm og spennende bok- litt plutselig slutt og mor fikk jeg ikke ordentlig tak i -- men det er nok fordiu jegpersonen heller ikke skjønte alt om mødre Anbefales

En virkelig god leseropplevelse. Språket er godt og det er mange humoristiske formuleringer. Fortellerstemmen er 10 år gamle Finn, og gjennom ham får leserne skildret en oppvekst sammen med mor og en halvsøster. i en drabantby i Oslo på 1960 tallet. Jacobsen klarer å skrive på en måte som gir leseren et godt inntrykk av samfunnsforholdene på den tiden, og hvordan barneårene danner grunnlag for videre identitetsutvikling. Videre klarer forfatteren å legge opp handlingen på en slik måte at leseren holdes engasjert hele veien, det er god flyt. Synes boka minner litt om Tove Nilsens barndomsskildringer fra sin oppvekst på Bøler i Oslo.

les mer hr.

Vidunderlige Vidunderbarn

Nokre bøker gir så mykje på kvar side at ein skulle ønske dei aldri tok slutt. «Vidunderbarn» av Roy Jacobsen er ei slik bok.

Vi er i Oslo på 60-talet. 10 år gamle Finn lever eit rolig, nøkternt og trygt liv saman med mor si i ei blokk på Årvoll. Faren har han få eller ingen band til, sidan han reiste tidleg frå dei, og døydde noko seinare.

«Så kom Linda. Hun kom med bussen. Aleine. Fordi muttern ikke hadde
noe ønske om å treffe mora hennes, fikk jeg inntrykk av.»

Med vesle, halvsøster Linda vert det etablerte og kjende heilt forandra – både for Finn, mora og vesle Linda. Finn må dele mor si med ei ukjend og svært spesiell lita jente – noko som ikkje alltid er like enkelt.
På same tid ser han at mora har andre og for han ukjende sider. Ho som har vore den trygge, sterke og stabile, viser seg som som både meir usikker og meir gåtefull enn han likar. Og etterkvart blir det meir og meir tydelig at ikkje alle minne er berre lyse og gode. Dette er med på å skape spenning i boka.

Roy Jacobsen skildrar medmenneskelege forhold meisterleg, spesielt sidan alt som skjer vert sett gjennom barneauge.
Eg synest også at tidsbildet er gjengitt med kjærleik – både samfunnstilhøve, bøker og musikk er med på krydre innhaldet på ein god og positiv måte.

Sidan boka både språkleg og innhaldsmessig for meg var heilt i toppskiktet, låg seksaren der nesten gjennom heile boka. Når eg likevel landa på 5 – og det ein svært sterk – er det kanskje fordi eg sat att med nokre ubesvarte spørsmål då siste side var lest. Men – ei favortittbok, det er det!

Finn er ti år gammel, og bor alene med mora si i en blokkleilighet i Oslo på sekstitallet. Han trives med tilværelsen, han har sine rutiner, han og mutter'n. De trygge omgivelsene tar derimot slutt når moren bestemmer at de skal få en leieboer. Prosjektet går så som så, men det hele topper seg da Finns fram til da ukjente halvsøster Linda, blir nødt til å flytte inn hos dem. Finns verden blir snudd på hodet, og han strever med å forholde seg til den nye hverdagen. Det kommer fram at ting ikke er helt som det skal, både med leieboeren og Linda.

Synsvinkelen ligger hele tiden hos tiårige Finn. Vi forstår at det er en del Finn ikke forstår, men vi som voksne lesere klarer å lese mellom linjene. Selv om jeg må innrømme at jeg enkelte ganger ikke forstod alt.

Moren til Finn framstår som en virkelig tøff dame, som gjør sitt beste for å holde familien samlet, og for at de skal ha det bra. Forfatteren skriver godt både fra sekstitallet og Oslo, og persongalleriet er flott. Men dette er ikke min "type" bok, jeg synes det blir litt kjedelig til tider. Dessverre.

Finn er 10 år gammel, og han og moren bor i en liten leilighet på Årvoll i Oslo på slutten av 60-tallet. Finn kan knapt huske at han noen gang har bodd sammen med sin far, en mann som moren ble skilt fra for en del år siden. I likhet med hos folk flest på den tiden, er det knapt med ekstragavanse i Finn og morens liv. Og enda knappere antakelig enn hos andre, fordi de må klare seg med en inntekt. Likevel har de det de trenger.

I løpet av kort tid snus Finns tilværelse fullstendig på hodet. Ikke bare får de en leieboer i huset, men Finn får også en halvsøster. Moren har nemlig bestemt seg for at hun skal ta seg av Linda, resultatet av hennes avdøde eksmanns eskapader etter skilsmissen. Lindas mor står det dårlig til med, og det hele handler om verdighet for Finns mor.

Linda er ikke som alle andre. Eller er hun egentlig det? Fordi vi kun får vite hva som skjer gjennom 10 åringens øyne, er det nemlig ikke alt vi får svar på. Og nettopp dét er hva som gjør denne boka så herlig! Moren gjør alt hun kan for å gjøre alt "riktig", og det store spørsmålet er om det er tilstrekkelig. Hun stiller nemlig med et betydelig handicap i datidens Norge som enslig mor ...

Sjelden har jeg lest en så nydelig bok om en barndom, sett og tolket svært autentisk gjennom en 10 årings øyne. Mens jeg leste ønsket jeg at boka aldri skulle ta slutt. Og det er så mye gjenkjennelse i det som skjer i samfunnet på denne tiden, velstanden som etter hvert ble alle til del - nær sagt uavhengig av sosial tilhørighet. Dette er en bok man absolutt bør få med seg!