Essaysamling om romankunsten

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om Orhan Pamuks siste roman - "Kvinnen med rødt hår" - og hans besøk på Litteraturhuset 24. mai 2017. I alle fall - mens jeg googlet ham opp, kom jeg over denne lille sakprosaboka som gikk fullstendig under min radar da den kom ut på norsk i 2013. Pamuk utga essaysamlingen på engelsk i 2010, med tittelen "The naive and the sentimental novelist". Jeg var ikke sen om å bestille boka fra Bokklubben, og den var så vidt kommet i hus før jeg kastet meg over den.

"Romaner er våre andre liv. ... Akkurat som i drømme blir vi noen ganger når vi leser romaner så mektig grepet av det ekstraordinære ved det som møter oss, at vi glemmer hvor vi er og forestiller oss at vi selv er midt iblant de oppdiktede hendelsene og menneskene vi støter på. I slike stunder føler vi at den fiktive verdenen vi opplever og finner glede i, er mer virkelig enn selve den virkelige verden. Det at disse andre livene kan forekomme oss virkeligere enn virkeligheten, innebærer ofte at vi erstatter virkeligheten med romaner, eller i det minste at vi blander romanene sammen med det virkelige liv. Men vi klager aldri over denne illusjonen, denne naiviteten. ... Til tross for det vi vet om fiksjon, blir vi irritert og forstyrret dersom en roman ikke opprettholder illusjonen om at den faktisk er på ordentlig." (side 11-12)

Boka inneholder seks essays, som hver tar for seg ulike sider ved romankunsten. Hva skjer egentlig i våre sinn når vi leser romaner, og hvordan forholder det seg med romaner som i tillegg til fiksjon også inneholder elementer fra det virkelige liv, det vil si forfatterens liv? Hva er det som skaper en roman? Persongalleriet, stemningen eller plottet? Og hva vil det si å finne senteret i en roman? Hvor viktig er det at en roman har et senter? Essayene ble skapt som en forelesningsserie på Harvard-universitetet i USA i 2009.

Årsaken til at vi til syvende og sist elsker visse romaner er fordi vi har lagt ned et så stort fantasiarbeid i dem, påpeker Pamuk. "Det er derfor vi holder fast ved de romanene, med sider fulle av eselører og bretter." (side 128) Akkurat dette opplevde jeg som så fint å lese! For det er helt OK å legge inn egne preferanser i en bok, selv om skillelinjene mellom hva forfatteren har antydet i romanen (oftest betegnet som "undertekst", uten at Pamuk bruker dette begrepet) og leserens fantasi kan bli vanskelig å trekke helt tydelig. En roman som får ulike lesere til å tolke den i forskjellige retninger, har jeg snarere tenkt på som en styrke og en kvalitet, enn at dette representerer feil ved lesningen og underforstått at romanen har mangler. Og hva er den store forskjellen på lese f.eks. en roman av Roy Jacobsen om øyfolket på Helgelandskysten med bestemte øyne fordi man tilfeldigvis har en bestemor fra Helgelandskysten, kontra å lese en roman om mislykket kjærlighet med høy gjenkjennelsesfaktor? Alle vi lesere leser romanene vi får i hendene med de preferansene vi tilfeldigvis måtte ha fått så langt i livet - verken mer eller mindre. Gjenkjennelse er en stor del av årsaken til at noen romaner går rett hjem, mens andre ikke gjør det.

"Å lese en roman er å utføre den samme operasjonen baklengs. Det eneste forfatteren og leseren plasserer imellom seg, er romanteksten, som om den var en underholdende form for sjakkbrett. Enhver leser ser for seg teksten på sin egen måte og leter etter senteret hvor enn det passer ham." (side 157)

Det har vært en fornøyelse å lese essayene i "Den naive og sentimentale romanforfatteren", der Orhan Pamuk tar for seg de fleste sider ved romankunsten - både fra forfatterens og leserens ståsted. Underveis har han hentet frem bøker fra verdenslitteraturen, som han har analysert for å få frem poengene sine. Det være seg "Anna Karenina", "Moby-Dick", "Don Quijote", "De besatte" ... Han kommer også inn på sine egne bøker, som "Svart bok", "Mitt navn er Karmosin", "Snø" og "Uskyldighetens museum". Jeg opplevde for øvrig essaysamlingen som rimelig greit tilgjengelig, og som interessant for alle som ønsker å dypdykke inn i hvilke bestanddeler en roman har, hvilke virkemidler forfattere spiller på, ulike fortellerståsteder (noen historier fortelles "innenfra" og andre "utenfra" og dette påvirker perspektivene i romanen) og hva som gjør at vi blir følelsesmessig berørt av en roman. Han går langt i å gi leseren kredit for opplevelsen av bøkene, der vi selvsagt tar med oss eget tankegods, egne opplevelser og livserfaring inn i lesningen. Ingenting er mindre verdt eller feil. Så prøver selvsagt de fleste forfattere i intervjuer å lede leserne i en spesiell retning, men dette kan uansett ikke konkurrere med leserens egne leseropplevelser. Det viktigste en forfatter kan få til er å skape en stemning, og dette mener han går foran selve plottet. Jeg kjente at dette ga god klangbunn i meg selv.

Jeg anbefaler essaysamlingen varmt!

Her kan du lese resten av min bokomtale.

Hvor mye er det av forfatterens eget liv i romanen? Og hva er romanens «hemmelige senter»? Den tyrkiske forfatteren og nobelprisvinneren Orhan Pamuk tar for seg det som skjer i sinnet når man leser en roman, og hvordan dette skiller seg fra det som skjer ved lesning av andre litterære genre. Det paradoksale ved romanen blir påpekt – det at man på samme tid både tror og ikke tror på det man leser. Ifølge Pamuk finnes det to hovedtyper romanlesere og –forfattere: Den naive og den sentimentalt-reflekterende. Begrepene stammer fra et essayet «Über naive und sentimentalische Dichtung» av Schiller, som Pamuk leste i sin ungdom. Den naive forfatteren skriver mer spontant og ubesværet, og er ikke i samme grad bevisst sine egne litterære teknikker som den mer intellektuelle sentimentalt-reflekterende forfatteren. Dette er en svært lesverdig bok basert på de såkalte Norton-forelesningene Pamuk holdt ved Harvard University i 2009. Anbefales alle som er glade i romaner, og de som vil vite litt mer om romanforfatteres «yrkeshemmeligheter».