Denna självbiografiska bok är som en utblomstrad dagbok. Ibland upplever jag transportsträckor som jag som lyssnar på den som ljudbok lätt somnar ifrån eller börjar tänka på något annat, men så helt plötsligt glimmar det till och jag blir fängslad framför allt av det rika persongalleiet i hennes stora familj. De kloka ord som kommer ur barnbarnens mun eller från någon annan vis person. Hon rör och berör mig med berättelserna om de olika tragedierna som sker runt henne och jag kan se mig henne framför mig som den vidriga svärmodern hon var under en period. En bok att förundras över.
Jeg har ikke lest så mange bøker av Isabel Allende, men de få jeg har lest har jeg likt. Og det gjelder også denne boken. Den ga meg et innblikk i hennes personlighet. Selv om hun helt sikkert ikke er enkel å leve sammen med, kunne jeg godt tenke meg å kjenne en slik person En liten smakebit i et innlegg på bloggen min
Denne selvbiografiske boka fortsetter der Paula sluttet, og begynner med at Isabel Allende strør sin datters aske ut over like ved sitt hjem. Historien om hennes liv fortelles til datteren Paula.
Isabel Allende er usedvanlig åpen og ærlig i denne boka, og byr virkelig på seg selv. Vi får kjennskap til vanskelighetene hun og mannen Willie har hatt i sitt ekteskap, spesielt i de første årene. Videre forteller hun om sin innblanding i barnas liv, og tegner et bilde av en svigermor fra helvete. En svigermor som låste seg inn i sine barns hjem i tide og utide. Hennes kjærlighet til barna og barnebarna er så altoppslukende at hun ikke kunne la være. Samtidig viser hun at hun er i stand til å ta korrektiver.
Vi følger også Isabel Allende gjennom hennes forfatterskap, og får i så måte innblikk i hvorfor forfatterskapet hennes tidvis har vaklet som en følge av skrivesperre og mangel på ideer.
Dette er en avslørende bok om det å bli gammel og ikke takle det, om et levd liv med lidenskap og kjærlighet i fokus, om sterke familiebånd og en usvikelig lojalitet familiemedlemmene i mellom.
Jeg koste meg med boka, selv om den tidvis haltet noe. Jeg tror det har sammenheng med de utfordringer som alltid vil være til stede i en selvbiografisk bok, fordi forfatteren ikke har den nødvendige distansen til seg selv og nødvendigvis vil bagatellisere og forsvare egne valg og handlinger i håp om å fremstå som et gjennomgående godt og velmenende menneske.