Bokelskere.no

Alex er 30 år og lar ingen komme innpå seg; hun sår til og med tvil om sitt eget kjønn! Men når hun møter multihandikappede Roswell, som blir behandlet som et dyr av familien, lar hun alle murer falle.
Da Alex og Roswell møter Cédric og Abboren tar livet en helt ny vending for dem alle.

Lettlest med lun humor.

Marie-Sabine Rogers Lyse utsikter var forrige måneds bok i boksirkelen vår. Jeg kom ikke så langt som til å få tak i den før rett før møtet, og hadde uansett ikke anledning til å være med, men fant ut at jeg ville lese den uansett. Og det er jeg glad for at jeg gjorde.

Alex er en dame på 30 som er hardt rammet av wanderlust. Hun tar midlertidige jobber – hva som helst hun kan få som ufaglært – og når vikariatet er over flytter hun til et nytt sted. For å kunne leve slik er det selvsagt viktig å ikke knytte seg for nært til hverken personer eller steder, derfor er det en strek i regningen for Alex når hun blir kjent med og sjarmert av multihandikappede Roswell som bor hos ekteparet hun leier rom hos.

Cédric er 28 og er født og oppvokst i byen Alex for tiden befinner seg i – ikke virker det som om han noensinne har vært noe annet sted heller. Han driver stort sett dank, delvis sammen med kameraten Abboren, som har som sitt hovedprosjekt i livet å lage en demning i kanalen av tomme ølbokser.

Etterhvert blir de fire kjent med hverandre, og livene deres tar en overraskende vending.

Boka fortelles vekselsvis av Alex og Cédric, noe som fungerer fint på mange måter. Fortellingene overlapper noe, slik at enkelte hendelser blir presentert fra begge synspunkter. Jeg synes kanskje ikke fortellerstemmene var forskjellige nok til at det fikk optimal effekt, men det er ikke noe stort problem å holde dem fra hverandre heller.

Baksideteksten refererer til boka som “en moderne roadmovie fra den franske landsbygda”, og den som har skrevet den setningen kan ta seg en bolle, det er så mye galt med den at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det første: 90 % av handlingen foregår i en by. Ok, det er kanskje ikke noen STOR by i fransk målestokk, men det er definitivt en by, ikke en landsby. To: Kan man referere til en bok som en “roadmovie”? Men kanskje viktigst: En “road movie” er (egentlig selvforklarende) definert på Wikipedia som “a cinematic genre in which the action takes places during a road journey”. I denne boka reiser våre helter riktignok, men det er først på side 253 av 281, og de reiser fra A til B og tilbake igjen, selve reisen dit er beskrevet på side 256-260, og selv om man legger godviljen til og sier at oppholdet på B er del av “the road trip” er da vitterlig 30 av 280 sider en særdeles liten andel.

Nuvel. Reisen er viktig, for den er i grunn klimakset i historien – boka har forøvrig en bortimot ikke-eksisterende spenningskurve, men det er en del av sjarmen. Og sjarmert, det ble jeg. Som Alex ble jeg også sjarmert av Roswell, men Alex selv er et hyggelig bekjentskap og Cédric og Abboren er også verdt å bli kjent med. Det er i det hele tatt et reiseselskap jeg gjerne hadde tatt del i.

Men det jeg kanskje likte aller best var språket, og da særlig den litt undefundige måten å snu utsagn på hodet på, eksemplifisert både av Alex:

Jeg ville lage en slags nedfellbar kalesje for å beskytte Roswell i tilfelle det begynte å regne. Det er omskiftelig vær her omkring, det er oppholdsvær flere ganger om dagen.

(s. 84) og av Cédric:

De to der hadde lagt datingplaner for meg, det var åpenbart.

De vil for enhver pris at jeg skal være lykkelig, drittsekkene.

(s. 217)

Lyse utsikter er en feelgood bok, uten de helt store emosjonelle bølgene, men verdt å lese.

Den som har lest Å telle duer tildligere vil nok nikke gjenkjennende når Lyse utsikter leses, selv om det er helt andre karakterer vi møter her. Lyse utsikter minner også litt om Anna Gavaldas Saman er ein mindre aleine, når det gjelder vennskap som vokser frem, hjertevarme og omsorg. Men Marie-Sabine Roger skaper her sitt eget rørende, finurlige lille univers, med humor, ironi og optimisme.

Boka fikk meg til å le og smile ved flere anledninger, men også grunne over en del av iaktagelsene og konklusjonene som trekkes underveis. Roswell er en herlig karakter som det var umulig å ikke bli glad i, og de andre karakterene er også hverdagslige sjarmerende. Hvor mange går ikke rundt og føler at livet er på vent, eller vet ikke helt hva man skal ta seg til? Kanskje er man litt retningsløs?

...Men noen ganger skal det kanskje ikke så mye til før man begynner å leve likevel.