Boken forteller om oppveksten til forfatteren. Eller utsnitt av den. Den er ærlig og redelig, usentimental, kort og konsis, og så utrolig hjerteberørende. Skrevet med voksen penn, sett med et barns blikk.
Stor historie i liten bok.
Er det alderen tretten hun skriver om, som ga et vendepunkt i mentaliteten hennes? Eller er det den eviglange tretten moren utsatte henne for hun sikter til? Hm. Jeg tror ikke det er ulykkestallet tretten i hvert fall. For negativ og pessimstisk er Mia Berner ikke. Eller var. Jeg ville likt å kjenne Mia Berner. Og jeg blir ekstra stolt av mine røde briller. Jeg visste ikke at jeg "hermet" Berner, men det gjør jeg gjerne og med fryd! Jeg tror jeg har funnet meg et forbilde igjen. Det er godt å ha.