Bokelskere.no

Olav Duun skrev på nynorsk med sterkt innslag av namdalsdialekt. Jeg er såpass gammel at jeg ikke har store problemer med mange av disse gammel(ny)norske ordene han brukte i bøkene sine.
Det som kjennetegner Duun i stor grad etter min mening er hans store menneskekunnskap. Han gjorde menneskene han skrev om levende.
Det er spenningen mellom hovedpersonene, via dialoger, tanker og handlinger som griper meg så sterkt. I Medmenneske er det selvsagt Ragnhild som fascinerer meg aller mest. Og det er den første delen - Medmenneske - som er den beste delen av trilogien etter min mening.
På samme måte blir tiden han skrev i levende for leseren. En brytningstid, mellom det gamle og det nye. Gårdslivet - med skildringa av ungfolket - og gammelfolket - motsetningene og dilemmaene - det vonde mot det gode - den indre og ytre kampen - kan man få vekk det vonde ved å gjøre noe ondt selv?
Kan man drepe det vonde med øks?
Ah, dette skildrer Duun på en så genial måte, etter min mening.
Han moraliserer ikke. Personene hans blir levende i hans skildringer, på godt og vondt.

Det er lenge siden jeg leste Duun nå. Denne utgaven min, som er en gigantbok fra Aschehoug fra 1991, la jeg i sin tid inn selv, og skannet inn omslagsbildet også, siden jeg ikke fant denne utgaven fra før på bokelskere.
Jeg fant på nytt fram boka igjen i dag, for det var blitt lenge siden sist, - og jeg fant blant annet et sitat på side 137 jeg hadde glemt å skrive ned her, som er et meget godt eksempel på skildringa til Duun:

"Det var no òg så makelaust til kveld: ein kom beint utor langvarige regnvèret og mørkre, utor trevekes trollvèr og ut i dette lyse, ein kunde bli ståande og seie sommarkveld med seg sjøl. Ein kunde plystre. Just dette var det som mana otten fram. Vère kan bli så vakkert at ein ottast for storm. Tale, mor hans, hadde gått og sagt med styggvère stod på: - Takk gu' for det her vère, de. Utan slikt fanns her ikkje godvèr. Evig godvèr er en umulig ting, pla ho seie, har de levd i evig lykke nokon gong?"