Bokelskere.no

Betegnelsen “psykopat” og “sosiopat” blir gjerne brukt på folkemunne for å beskrive både det ene og det andre. “Herregud, fyren er jo gæærn, han må være psykopat.” Den klistres (ofte berettiget) på seriemordere og andre som begår grusomme lovbrudd. Men man trenger ikke å være John Wayne Gacy eller Ted Bundy for å være psykopat. Mange tusler rundt i blant oss og har evnen til å bryte ned og ødelegge både deg og meg uten å blunke i all sin empatiløshet.

Robert D Hare gjør med denne boka, som ble gitt ut for 20 år siden, et forsøk på å tegne et bilde av skaden psykopater kan gjøre, og fortelle hvordan man skal få øye på og forholde seg til dem. Han bruker mange eksempler på virkeligheten, og forteller om flere situasjoner der han selv har latt seg forføre og lure av psykopater – til tross for alt han vet. Er psykopater gale? Kan de kureres? Kan de lære empati? Er det noen grunn til å håpe at de vil behandle meg annerledes enn de har behandlet andre? Hvordan kan de være så sjarmerende og så forferdelige fra et øyeblikk til et annet? Hvordan beskytter man seg selv mot noen som ikke har empati i den sosiale verktøykassa?

Psykopaten har blitt en godt etablert personlighet i populærkulturen. Hannibal Lecter, som først så dagens lys i romanen The Red Dragon av Thomas Harris (1981), betegnes ofte som sosiopat, selv om han ved nærmere ettersyn ikke ser ut til å oppfylle mer enn tre av kriteriene i henhold til DSM. Det har blitt gjort både filmer og TV-serier med Lecter i hovedrollen, og den mest kjente tolkningen er kanskje den gjort av Anthony Hopkins. Et annet eksempel er Dexter, som nok ble viden kjent etter at boka av Jeff Lindsey ble til tv-serien med Michael C Hall i hovedrollen. Dette er også en karakter som ofte betegnes som psykopat, men som klarer å begrense sitt behov for å drepe til kriminelle som “fortjener det”. Patrick Batemann som først dukket opp i bøkene til Bret Easton, ble viden kjent etter American Psycho var å finne som film. I krimlitteraturen florerer psykopatene, deriblant Gretchen Lowell fra bokserien av Chelsea Cain.

Det er åpenbart en fascinasjon for psykopaten blant folket, og det er ikke helt tilfeldig at han eller hun ofte figurerer som mordere eller kriminelle. Som Hare skriver i denne boka er en stor andel av innsatte i fengsel psykopater, men det betyr ikke at alle innsatte er psykopater, og slett ikke at alle psykopater er kriminelle. Hare, som selv hadde praksis i fengsel, hadde egentlig ingen spesiell interesse for psykopater før denne praksisen. De menneskene han møtte her, og som brukte sin sjarm og tidvis tvinnet også Hare rundt lillefingeren, fanget imidlertid interessen hans, og han har jobbet med dette siden. Hare betegner psykopater som sosiale rovdyr.

Han presenterer en rekke forskjellige psykopater - og en rekke forskjellige ofre for psykopatene. Bildet som tegnes er urovekkende, men kanskje ikke veldig oppsiktsvekkende om man har litt interesse for dette fra før av. Det må selvsagt sies at boka har blitt nokså gammel, og som garantert har ligget til grunn for mye av det vi vet om psykopati i dag, så han skal definitivt ha all ære for arbeidet sitt. Ikke misforstå. Det er bare det at dette kanskje like greit er et fint sted å begynne, ikke for å gå helt inn i dybden. Siden Hare selv utviklet Psychopathy-sjekklista, får denne svært god plass og mye omtale i boka, men det er jo i og for seg på sin plass.

For min del var kanskje det mest interessante å finne i bokas siste kapitler. Her snakker Hare om at psykopati er i ferd med (altså slik han så det tilbake i 1993) å vokse ut av kontroll i samfunnet. Etter hvert som verdiene har flyttet seg (særlig etter forbrukssamfunnet vokste frem) til å handle mye om ytre faktorer, er det grunn til bekymring. Vi (i vesten, i alle fall) lever i et samfunn der mennesker svært ofte måles ut i fra hvor bra man gjør det på karrierestigen, hvor mye penger man har, hvor mye finere (les: dyrere) bilen og hekken er enn naboen – og ikke minst hvor flotte pupper og hvor definert sixpack man kan vise frem. Det er overflaten som er viktig. Vi måles i stor grad ut fra premisser der psykopaten blomstrer, mener Hare; vi har bygget et samfunn der vi oppmuntrer psykopater og psykopatiske trekk. Hensynsløs oppførsel i karrieresammenheng blir for eksempel av mange sett på som beundringsverdige ambisjoner. Han er en go-getter, hun er en moderne kvinne. Hva som ligger bak evnen til å plassere en albue i ansiktet til alle på ens vei er ikke viktig.

Langt på vei en svært interessant bok, men for min del var det ikke så veldig mye nytt å hente utover den interessante biten til slutt om hvordan samfunnet legger til rette for psykopaten. Definitivt et fint sted å begynne for folk som ikke vet så mye om temaet fra før av, og slett ikke ubrukelig for de litt viderekommende heller. Det skal dog sies at det nok har skjedd mye forskning siden denne boka ble skrevet, så alt er ikke automatisk direkte overførbart til virkeligheten lenger. Kan anbefales videre.

Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.