Bokelskere.no

Det var med litt ærefrykt jeg åpnet denne lille boken. Jeg hadde lest Renbergs Teksas-serie og sittet fengslet. Nå skulle jeg ta forløperen i nærmere øyesyn.

Jeg ble ikke skuffet. Bare forbauset.

Videogutten består av bare 110 små sider, i sterk kontrast til videogutten selv. En røslig kar, så “rund at man ikke kan se hvor ansiktet begynner og slutter”, med kraftig tilstedeværelse.

Innholdet, derimot. Det treffer som en slegge.

Vi kjente vel alle en “videogutt” i oppveksten. Han - det er vel som regel en han - som har “alt” av det skumle, det litt forbudte. Bare å tenke på å besøke han var litt skummelt. Å gjøre det langt mer så.

Der stopper vel sammenligningen for de aller fleste.

Jan Inge, a.k.a. Videogutten, er ikke bare en som har alle de råeste filmene verden hadde sett frem til midten av 80-tallet, da handlingen fant sted. Han er - og blir i serien - så mye mer. I huset han og søsteren bor i, på Hillevåg i 80-tallets jappe-Stavanger, foregår ting som er rett frem ubehagelige. Her er Tore Renbergs store styrke: Han greier å skrive om det på en måte som gjør at man dras inn i historien. Man forlater ikke boken for å kvitte seg mageinnhold, selv om magen vrenger seg. Man leser videre. Det er noe fascinerende med denne “skakke” gjengen. Mange kan kjenne igjen flere liknende elementer fra egen ungdomstid, men skildret av Renberg blir det en historie langt, langt forbi egne minner.