Bokelskere.no

Et friskt pust av en roman, som jeg fant på listen over 1001 bøker du må lese før du dør

Adam Walker er litteraturstudent ved Colombia i New York. Året er 1967, og Adam møter en fransk gjesteprofessor. De kommer i prat på en fest, og Adam blir fascinert av både professoren, og hans kvinnelige følge, Margot. Helt ut av det blå, tilbyr professoren Adam en god slump penger for å starte et litterært tidsskrift. Hvorfor? Professoren har ikke noe klart svar. Han har bare en god følelse av det kommer til å bli en suksess. Det hele utvikler seg til et sært trekantforhold, som kommer til å prege både Adams og andres liv.

Historien fortelles av tre ulike stemmer, og det hele strekker seg over fire tiår. Handlingen foregår i New York Paris og en fjern øy i Karibia.

Fengende, interessant, fascinerende og meget godt skrevet. Mørk undertone, som gir det hele et anstrøk av krim.

Ble lest i Elidas 1001 lesesirkel der vi skulle lese amerikanske forfattere i april.

... Mulig det var noe med tidspunktet da jeg leste den, men jeg opplevde historien som fascinerende, men med en ufullendt slutt...

Denne var ikke så imponerende at jeg husker så mye av den. Derfor lånte jeg den på biblioteket på nytt, men husket heldigvis at jeg hadde lest den. Så da fikk jeg lest de siste sidene igjen. Fortsatt ikke helt sikker på om jeg liker den.

Det er ikke noe å si på den lette og smidige språkføringa, eller på narrative overraskelser og såkalt fikse synsvinkler. Forfatteren appellerer til behovet for å lese om sex, vold og identitet innenfor dette sporet. Trer mening manifestert fram eller er den usynlig tilstede?
Lyden fra steinknusingen i siste scene, der den primitive menneskehopen på øya sitter og deler stein med et hammerredskap – tidligere slavearbeidere, nå lønnet som i et sivilisert samfunn, følger Cecile Juin ut av boka. Hun har avslørt løgnene og hulheten til Rudolf Born, som hun kjenner seg bitter over å ha besøkt og kjent. Rudolf Borns overlegne intelligens, totalitære livssyn og grenseoverskridende handlingskraft gjør at han har grep om tingene. Han trekker i trådene og rydder folk av veien, i krig som i fred. Nå er han en gammel mann som ønsker å få skrevet sin selvbiografi, men egentlig trenger han ikke publikum eller applaus. Hans fascistoide monologer trekker kvelden ut i de små timer, og fortsetter like høylytt etter at Cecile har trukket seg som tilhører.
Hovedpersonen Adam Walker synes for meg litt som Paul Auster selv; en intellektuell Adonis, med et narsissistisk sår drevet mot altruisme. Når den aldrende Walker ser tilbake på sitt liv i en tekst som han sender en tidligere venn og forfatterkollega, har denne vanskelig for å skille mellom hva som er fiksjon og virkelighet. Har Adam W. hatt sex med sin søster? Et sted har jeg lest at Freud mente at det å kysse seg selv var menneskets dypeste behov mens vår hovedperson i denne boka altså går til sengs med sin søster, sitt eget kjøtt og blod så å si. Å overskride dette, det siste tabuet, skjer på bakgrunn av 1967-68 opprøret. Gjennom søsteren og forfatterkollegaens lesning av teksten i ettertid, vekker det gru og forferdelse. Konteksten er endret.
Jeg har skrevet et annet sted i bokelskere at forfatterholdningen ikke berører dypere lag i meg. For meg hefter det noe intellektuelt vissent ved Paul Auster. Han prater ikke til meg. Jeg skal lese ei bok til av han før jeg eventuelt setter sluttstrek og sier det er greit.

Uten tvil en favoritt. Dette er første bok jeg leser av Paul og får virkelig lyst å lese flere. Godt språk og dialoger som klarer å vekke følelser hos leseren. Fikk umiddelbart lyst til å lese den en gang til når siste side var snudd.

Adam Walker er litteraturstudent i USA på slutten av 60-tallet. På en fest støter han helt tilfeldig på en fransk gjesteprofessor ved navn Rudolf Born og hans umælende samboer Margot. Under samtalen får han et tilbud han strengt tatt ikke kan avslå: penger til å starte et eget litterært tidsskrift.

Etter å ha kommet seg over den første forbauselsen og mistenksomheten, slår Adam til. Men hvem er egentlig denne mannen? Hvorfor kommer han fra "det store intet" og tilbyr ham - en ung, i utgangspunktet nokså ubetydelig 20-åring - en haug med penger han mest sannsynlig kommer til å tape?

Møtet med Rudolf og Margot skal komme til å endre Adams liv fullstendig! I typisk Paul Auster-stil ledes han nemlig gjennom en rekke av tilfeldigheter, som til syvende og siste bestemmer hvilken retning livet hans skal komme til å få. Og underveis er det rystende historier som fortelles! Handlingen foregår over en periode på 40 år, og avsløringene som kommer stykkevis og delt, holdt meg som leser i åndeløs spenning helt til siste side. Underveis er vi innom både New York, Paris og London, og helt til slutt på en karibisk øy ..

Boka er bygget opp på en veldig spesiell måte. I begynnelsen er det Adam Walker selv som er jeg-personen. Etter hvert fortelles Adams historie i form av et brev eller en historie til en tidligere studiekamerat av Adam - i tredjeperson, presens. Og i sluttfasen av boka opereres det med tredjeperson, preteritum. Samtidig veksles det mellom tre ulike fortellerstemmer ... Forvirret? Ikke det minste hvis man utelukkende tenker på forteller-stilene. Men ja hvis man tenker på innholdet i boka. For hva er sant og hva er fiksjon?

Dette er en høyst besynderlig bok i ekte Paul Auster-stil! Og jeg elsket boka! Nå forstår jeg også svært godt sitatet på smussomslaget om at man får lyst til å lese den om igjen når siste side er vendt. For jeg er der selv! Skjønt hvis jeg snart skal gå i gang med mer Auster, tror jeg det må bli gjenlesing av "Sjansespill" og "Levitian", som i tillegg til "Moon Palace" er Austers aller beste bøker etter min mening. "Moon Palace" gjenleste jeg for 2-3 år siden, mens det nå er 13-14 år siden jeg leste de andre. Jeg har for øvrig aldri helt skjønt andres fascinasjon for "New York-trilologien". Det er kanskje den Auster-boka jeg har likt dårligst.

"Usynlig" er en spennende bok, som jeg ikke hadde lyst til å legge fra meg under lesingen. Ulike omstendigheter har like fullt ført til at jeg brukte noen dager på denne nokså tynne boka, og det tror jeg faktisk var like greit. For mange av sekvensene i boka krever faktisk en god del av leseren, og det var fint å få litt tid til å dvele over disse før jeg gjøv løs på resten! Språket Auster bruker er nokså enkelt, og han opererer ikke med de helt store faktene når han skriver. Dette harmonerer godt med historiene han forteller, som sannelig er avanserte nok! Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Terningkast seks!