Bokelskere.no

Dette er stor humor og et spark til alle som lever på livsløgnen, klynger seg fast til gamle meritter, gjemmer seg bak betydningsfulle titler og flykter fra ansvar.

Vel. Hva skal man si? Boka oppleves som rotete. Hovedpersonen er usympatisk og det hele ender ut i ingenting, bortsett fra et lite håp i siste setning, men det kunne nok kommet litt før. Likevel er dette en bok jeg vil huske pga sin originalitet. Siden jeg aldri ble revet med får den likevel ikke mer enn terningkast 3.

Jeg ble usikker av denne finurlige boka, den får pluss for å gi motstand, irritere meg og more meg. Den ligner ikke på noe annet jeg leser, og jeg må prøve mer av Ian McEwan. Noen som har lest mange bøker av han og kan si om denne er typisk for hans skrivestil?

Som fysikkstudent med interesse for solenergi ble jeg nødt til å lese denne boken. Og kanskje var jeg nødt til å bli skuffet fordi det jeg egentlig ønsket meg var en helt, mens det jeg fikk var Beard – den overtydelige antihelten, farlig nær grensen til det statiske og éndimensjonale. Etter hvert skjønner du hva han kommer til å gjøre (eller unnlate å gjøre) og gremmer deg like mye hver gang. Som når han klarer å glede seg over at tsunamien har fått avisene til å glemme hans egen skandale! Kan en mann bli så selvsentrert? Faktisk gremmet jeg meg så mye at jeg ikke fikk sove etter å ha lest denne boken på sengen og jeg holdt på å avbryte boken bare for å slippe unna han :)

Someone, or everyone would be disappointed. Nothing new there.

Heller ikke noen av de andre karakterene i boken vekker spesielt mye sympati, eller så blir vi bare ikke spesielt godt kjent med de. De fremstår stort sett som enkle kulisser for Beards eget liv.

Beard er også en helt for sitt éne store vitenskapelige arbeid. Både antihelt og helt altså, en person en forsiktig kan beundre på betryggende avstand. Forsåvidt greit å bli minnet på at en ikke blindt skal kaste seg i armene på enhver person en beundrer for sitt arbeid, men vitenskapsmannen/-kvinnen som mangler “menneskelige” egenskaper er en stereotyp jeg er litt lei av. Videre settes det naturlige mot det kunstige, realfagene mot humaniora/samfunnsvitenskapene, kvinne mot mann, osv. og jeg savner noe mer enn slike binære motsetningsforhold. Jeg blir mer nysgjerrig på McEwan selv, som ikke har bakgrunn fra fysikk, men som virker så interessert :) Hvorfor lager han ikke karakterer som utvikler seg mer underveis og krysser grenser?

Let the philosophers of science delude themselves to the contrary, physics was free of human taint; it described a world that would still exist if men and women and all their sorrows did not.

Stort sett liker jeg godt McEwans språk. Det er rikt og ofte fullt av gode skildringer. Innblandingen av vitenskapelige termer virker av og til litt anstrengt, men vel så ofte som spennende, friske pust.

Leaving home, Beard was a tensed one-note vibrating string, whose oscillations diminished the further he left his home behind and the closer he approached the expensive perimeter fence.

Men jeg vet ikke om dette er en bok som kommer til å sette seg i minnet..

Michael Beard er en middelaldrende mann som for atskillige år siden mottok nobelprisen i fysikk. Dette har han flytt på siden, og uten at han egentlig orker å innrømme det overfor seg selv, har han seilt inn i de middelmådiges rekker. For å si det som det er, så er det lenge siden han har prestert noe som helst som er verdt å nevnes.

Michaels femte ekteskap er i ferd med å havarere i år 2000. Selv er han notorisk utro, men nå har altså hans femte kone tatt igjen med samme mynt. Det hele er forsmedelig! Det gjør ikke saken noe bedre at det er noksagten av en rørlegger som var inne i bildet da han og kona pusset opp huset, og som har en IQ på høyde med ... ja, ikke særlig imponerende, slik Beard ser det. Og dette .... dette har altså hans vakre kone innledet et forhold til! Men som om ikke det var nok, har hun i tillegg innledet et forhold til Michaels kollega, en yngre vitenskapsassistent.

Mens det hele ser som verst ut, oppstår det forviklinger mellom konas to elskere, og det ender med offentlig skandale. Ekteskapet står ikke under noen omstendighet til å redde, men Michael klarer seg alltids. Akkurat hva det er som gjør at han, fetladen, skallete og eldre mann, har draget på damer i det hele tatt, begynner også han selv å undre seg over. Kanskje er det så enkelt som at han fremkaller et behov hos enkelte kvinner for å redde ham?

"Da han kom ut av dusjen og så det kjegleformede, rosa forfallet i det duggvåte, heldekkende speilet, tørket han bort duggen, stilte seg foran det, studerte kroppen sin og måpte. Hva for slags selvbedragerske mekanismer hadde i så mange år fått ham til å tro at dette utseendet var forførende? De tåpelige hårtustene på høyde med øreflippene som fremhevet skalletheten, det nye fettet som duvet som en gardin under armhulene, den uskyldige idiotien ved den svulmende magen og baken. En gang i tiden kunne han forbedre speilbildet sitt ved å trekke skuldrene bakover, rette seg opp i ryggen og spenne magemusklene. Nå ble anstrengelsene drapert i menneskefett. Hvordan skulle han kunne holde på en så ung og vakker kvinne som henne?"

Mens Michael Beard halvhjertet går inn for å redde verden fra global oppvarming, kommer han over noen papirer som gjør at han igjen kan gjenoppstå som skaperen av glitrende idéer. Dersom disse idéene bare hadde vært hans egne ....

Om ikke dette er den mest fantastiske av Ian McEwans bøker, er den uten tvil den morsomste! Med erkebritisk og beksvart humor beskriver McEwan Michael Beard og hans møter med ulike kvinner. Jeg skogglo meg gjennom denne boka, som til slutt tok fullstendig av! Det er virkelig ikke mange som har ordet så til de grader i sin makt som denne forfatteren. Og han må ha lest ikke rent lite fysikk for å kunne skrive en slik bok. Her hagler det nemlig med kunnskaper om alternative energikilder, kvantefysikk, fotosyntese, økologi og dens like. Alt krydret med beskrivelsen av Michael Beards kyniske og mannssjåvenistiske tilnærming til kvinner, kjærlighet og sex, der han utelukkende søker etter øyeblikkets nytelse.

Dersom du ikke har tenkt å lese mer enn et lite knippe av høstens nyheter på bokfronten, bør du i alle fall få med deg denne!

Jeg gir terningkast fem til denne boka. Og det er en sterk fem´er også!