Vi følger Lee Fiora, en middelklassejente som ved hjelp av stipend tilbringer fire skoleår på den eksklusive kostskolen Ault.
På overflaten er dette en beretning om klasseforskjeller, og utfordringene ved å gå fra å være best i et mindre samfunn til middelmådig i et større. Men boken klarer på en stilfull måte å overbringe hvor rart det er å leve i en liten boble som først og fremst består av de folkene man hele tiden har i sin umiddelbare nærhet, hvordan man vet hvem alle er, og likevel ingen fordi man bare kjenner dem i denne spesielle settingen. Det er et folkehøgskole-over-litt-for-mange-år over hele kostskolekonseptet.
Lee viser deg også hvordan det var å være ung, hvor lett det er å se forbi sitt eget potensiale, hvor viktig jakten på en plass i gruppen, samt det å samtidig kunne få være alene er på en og samme tid. Ungdomstiden er intens, klein, levende, og veldig veldig øyeblikksviktig for enhver tenåring. Fortellerstemmen i boken bidrar til å gjøre leseren bevisst på dette ved å innimellom beskrive det hele fra et senere tidspunkt, som voksen og mer observerende.
Språket er solid(også oversettelsen), i det hele tatt er boken solid og velskrevet, og går neppe ut på dato med det første.