Bokelskere.no

En gutt bor i et hus med mor, far, og storesøster. Om natten kommer en mann og dreper familien, men gutten, som ennå bruker bleier, unnslipper. Han stabber mot kirkegården, og der får han bli. Han får nye foreldre og nytt navn - Nobody Owens. Til hverdags kalles han Bod. Spøkelsene lærer ham triks for å overleve på kirkegården, og han har forbud mot å forlate den. Det er utenfor portene at farene lurer, for drapsmannen er fremdeles på jakt etter gutten som unnslapp.

Lettlest og spennende spøkelseshistorie for ungdom. Den sies å være spøkelsesvarianten av «Jungelboken».

Dette er en svært vakker bok som har blitt til en svært vakker tegneserie. Jeg anbefaler den til både deg som har lest og deg som ikke har lest boken. Historien er tilpasset eldre barn, men er fantastisk også for oss voksne.

Som en annen bokelsker så fint skrev her; Man blir aldri for gammel for Neil Gaiman`s bøker! Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er, men bøkene til Gaiman er noe helt for seg selv. De er fascinerende, sjarmerende og mystiske, og man blir dratt inn i handlingen. Dessuten er språket hans så vakkert! Har lest flere av bøkene hans, og jeg må vel si at "The graveyard book" ikke er favoritten min. Men det er en fascinerende og annerledes historie, med en trist undertone. Og som sagt..et vakkert språk!

Jeg blir aldri for gammel til Neil Gaimans bøker, et interessant, spennende og fantastisk univers som er så godt beskrevet at man er en del av det mens man leser. Tha Graveyard Book er inget unntak, flotte skildringer, et uvanlig persongalleri, en vakker fortelling med en trist undertone. Min utgave har også vakre illustrasjoner av Dave McKean, dette er en bok man blir glad i.

Nobody Owens er ein ganske vanleg gut. Han er nysgjerrig, likar å leika med jamnaldrande og synes ikkje alt lærarane har å fortelja er like interessant. Men på den andre sida er han ikkje ein heilt vanleg gut. Nysgjerrigheiten fører han ned i krypter og inn i andre verder, dei jamaldrande vert aldri eldre, og lærarane er ikkje av den typen ein møter på landsbyskulen – dei er varulvar og vampyrar, utplassert for å passa på vesle Bod Owens medan han veks opp på den nedlagte kyrkjegarden etter at resten av familien vart drepne av den mystiske Jack.

Eg har sett skildringar av denne boka som kallar den “den beste Gaiman har skrive til no”. Eg vil ikkje dra det so langt, personleg likte eg vel so godt Neverwhere, men det heng vel litt saman med at Gaiman sjeldan skuffar. Heller ikkje her, i ei barne- eller ungdomsbok som like gjerne kunne vore for vaksne. Bod Owens er kanskje vaksnare enn meg, sjølv som seksåring, men sett reint vekk frå det er karakterane både sjarmerande, skumle og truverdige, og historia har den rette blandinga av realisme og fantastiske hendingar. Gaiman plasserer ofte historiane sine rett i utkanten av det som kunne vore – under London i Neverwhere og bortanfor muren i Stardust - og det gjer han her òg: ein heilt vanleg by i England, på ein heilt vanleg kyrkjegard, utspinn historiar og eventyr me med mindre fantasi ikkje kunne førestilla oss. Slik flaks at me har Gaiman som kan fortelja oss om dei då!

Fyrst publisert her

Jeg leste denne boka på anbefaling av en venn. Kanskje ikke noe jeg ville valgt selv, men jeg gjorde det likevel. Bokas handling er spesiell; jeg har aldri lest noe lignende. Altså med historien. Jeg synes den er godt skrevet, og er ikke for tung å lese. Eneste er at det i en periode var litt uklart hva som skjedde og hva folk var... Ellers veldig bra bok!

PS: Tar heller ikke så lang tid å lese.