Viser 1 til 6 av 6 omtaler
Veldig, veldig amerikansk. Mange ord, store ord, klisjeer. Historien drukner nesten i det. Ble ikke rørt.
Min første bok av John Hart og den ga virkelig mersmak. Den er både hjerteskjærende og spennende. Utrolig godt fortalt. Anbefaler lydbok! Hadde problemer med å legge den fra meg.....
Det siste barnet av den amerikanske forfatteren John Hart er den første boken jeg har lest denne måneden. En krimbok fra egen bokhylle på 394 sider med spenning fra første til siste side. Ukjent forfatter før jeg leste all omtale av den siste av John Hart utgitt på norsk i 2016: Syndenes forlatelse. Det siste barnet ble utgitt i 2009, og den norske utgaven jeg har lest ble utgitt i 2010.
For den som liker krim som aldri gir leseren grunnlag for å slappe av, er dette boken. For denne leser litt i overkant intens. Særlig fordi romanen er på nesten fire hundre sider og at den er så mørk. Men den holder på spenningen helt til siste side og med stadig overraskende vendinger. Det er enkelt å leve seg inn i den vanskelige livssituasjonen til Johnnny og moren. Og derved blir en revet med og håper aller mest at Alyssa skal finnes i levende live. I det minste at familien skal få et svar på hva som har skjedd.
Romanen starter når det er gått et år siden Alyssa er forsvunnet. I tillegg til Johnny og moren er en av hovedpersonene politietterforskeren Hunt. Hunt som ledet etterforskningen kjenner skyld fordi han ikke har klart å finne ut av hva som skjedde med Alyssa. Han er bekymret for Johnny og moren, og ikke så lite betatt av den vakre kvinnen. Sjefen til Hunt er igjen bekymret for at Hunt har involvert seg for mye i saken. Hunt er en etterforsker som går egne veier, og det samme gjelder Johnny som setter i gang dramaet som vi følger i mange akter. Mer skal ikke røpes fra handlingen.
Jeg har en bok til av John Hart i bokhylla: Ved elven. Den skal leses etterhvert. Men nå må jeg lese noe mindre intenst. Rett og slett «slækkern»...
Jeg bare elsker alle bøkene til John Hart. De er så mye mer enn bare en krim, men omhandler også store og til tider vanskelige familierelasjoner :-)
Har nå lest "Løgnenes Konge, Ved Elven, Brødrene fra Iron House og nå; Det siste barnet.
Jeg liker måten J.H skriver på. Den litt poetisk "drømmende" stilen står ofte i skarp kontrast til en grufulle virkelighet, noe som ofte forsterker inntrykkende. Og grufullt er det, i det meste av Harts skriverier. Man kan også fort enes om en del fellestrekk i alle hans fortellinger: Det handler ofte om familier og nærmiljøet, stolthet, grådighet og skam.
Likevel forteller bøkene hans svært forskjellige historier og alle er, etter min mening, gripende og veldig spennende.
Jeg er ikke helt sikker på hvilken jeg liker best. Muligens "Brødrene fra Iron House", som jeg leste først. "The first cut is the deepest?"
På mange vis er likevel Det siste barnet like god og vel så spennende. Den er bare litt mer stillferdig, krypende og nokså forunderlig. Jeg er en enkel sjel og ble virkelig revet med!
Ser at enkelte omtaler denne boka med tunge negative superlativer. Da henger de seg nok opp enkelte "detaljer" i boka som med en viss rett kan sies å være noe søkte og mindre troverdige.
Som at en 13 åring et helt år farter rundt i distriktet i mors bil på nettene, og rekker å registrere en hel haug med potensielle sex-forbrytere i sin jakt på sin forsvunne søster og gjerningsmann.
Og de typiske John Hart- klisjeaktige hovedpersonene kommer vi ikke utenom: Kvinnen i historien er det vakreste verden har sett og politiets hovedskikkelse(r) er enten drittsekker, men gode på bunnen, eller selvutslettende idealister.
Jeg har ingen problemer med å skyve dette litt til side og heller konsentrere meg om bokas mystikk, uløste gåter og de stadig nye og uforutsigbare vendingene i historien.
Spennende så det holder til siste side.
Jeg er klar for neste, så finn fram pennen er du snill, John.
Jeg ble ikke helt revet med av denne boka. Litt liten framdrift. Dog en bok med litt ettertanke, og til tider rørende.
Sist sett
