Boka tegner et idyllisk bilde av den franske landsbygda. (Om det virkelig er så koselig der, skal være usagt). Jeg likte den rolige handlingen med mye plass til beskrivelser og refleksjoner. Altfor mange krimbøker har en heseblesende handling som virker helt urealistisk. Riktignok er det et ganske bestialsk mord det dreier seg om her, men for øvrig er boka nokså fri for grusomheter. Jeg følte det befriende etter å ha lidd meg gjennom forfattere som f. eks. Lars Kepler og Jørgen Brekke og deres mange blodige grusomheter. Slutten på boka var uventet. Det var ikke en løsning på mysteriet som man kunne gjette seg til, og det var fint. Dessuten liker jeg bøker som jeg kan lære noe av. Her fikk jeg supplert kunnskaper om krigen i Algerie og om forhold under Vichy-regimet. Dessuten fikk jeg fornyet lyst til å reise til Dordogne, en del av Frankrike som jeg aldri har vært i. Martin Walker har skrevet flere bøker om Bruno, og minst én til er oversatt til norsk. Kommer den i pocketutgave, skal jeg kjøpe den.