Bokelskere.no

Mukhtar Mai blir i 2002 offer for den høyerestående Mastoi-klanens forferdelige lyst etter å hevne sitt æretap, etter at hennes bror blir beskyldt for å ha snakket med/voldtatt en kvinne fra Mastoi-klanen, og da de tilhører bondekasten gujjar, må de vise seg dem underlegne og be om tilgivelse. I landsbyrådet der Mastoi-klanen har en fordel på antall medlemmer, blir hennes familie lurt til å tro at en unnskyldning og underkastelse fra en kvinne i familien vil gjøre det godt igjen. Mukhtar Mai blir valgt til å gjøre dette, og er på vei til å be om tilgivelse da hun innser at hun er i ferd med å møte det verste enn kvinne kan oppleve, en gruppevoldtekt som straff. Kvinner i samme skjebne før henne har tatt selvmord av skammen etterpå, og dette er derfor verre enn dødsstraff – en blir først ydmyket til ytterpunktet, for å så ikke utstå skammen mer, og gjøre jobben for Mastoi-klanen og ta selvmord. Vi får videre lese om hennes utrolige pågangsmot og kamp for et bedre Pakistan for kvinner. Men det er ikke bare denne historien og kvinners undertrykkelse vi får lese om, men også normene og de hverdagslige, så vel som de spesielle, hendelsene i den Pakistanske landsbyen Meerwala.
Denne boken syns jeg var spennende, interessant og viktig. Alle som er interessert i omverdenen bør lese denne, denne vil lære deg mye om hvilken situasjon enkelte land befinner seg i i dag. Denne boken får en sterk 5 fra meg, den skapte enormt mye refleksjon og ettertanke, både når det kommer til kulturelle og religiøse spørsmål, så vel som moralske og etiske.

Les mer her

Levde ikke helt opp til mine forventninger selv om den tidvis var sjokkerende.
Anbefaler heller Prinsessen som til tross for suspekt cover er ei virkelig god og interresant bok.

Kva er ære?

Jenter, dette er ei viktig bok!
I Punjab i Pakistan lever ei sterk kvinne: Mukhtar Mai.
I juni 2002 vart ho utsett for gruppevoldtekt av fire menn - som straff for at hennar 12-13 år gamle bror skulle ha oppført seg usømmeleg mot ei kvinne frå ein annan og mektigare klan. Landsbyrådet fungerte som domstol, og ingen kunne - eller ville - hindre at ho vart fornedra på det verste. Vanlegvis gir skamma berre ein utveg etter eit slikt overgrep: Å ta sitt eige liv (om ingen har drept henne før).
Kvinnesynet, kulturen og tradisjonen saman med undertrykking, fattigdom og manglande kunnskapar og utdanning gjer at denne måten å "straffe" kvinner på lever i beste velgåande også i dag:

Mennene har monopol på hevn, og de tar den gjennom vold mot kvinner. s 29

Det offisielle rettsvesenet er fullstendig ukjent for meg, det er forbeholdt rike mennesker med utdannelse. s 39

Jeg er født i dette landet, underlagt dets lover, og jeg vet at som alle andre kvinner tilhører jeg min families menn - som en gjenstand som de har rett til å gjøre hva de vil med. Underdanigheten er obligatorisk. s 84

Dette er rystande stoff, sjølv om det ikkje er heilt ukjent. Ein så totalitær maktbruk og maktmisbruk, æresbegrep, og total underkastelse er så fjernt frå oss i den vestlege verda. Vi treng å bli minte på at det finst folk - mange menneske - der ute som har bruk for støtta vår. For utan den støtta som Mukhtar Mai fekk frå Amnesty og andre organisasjonar, hadde ho nok ikkje greidd å stå så sterkt som ho faktisk gjorde:
- Med fare for sitt eige liv stod ho fram, og gav dei undertrykte og fornedra jentene i Pakistan eit ansikt.
- Ho starta skule og utdanning for jenter, og ho vart støtta av internasjonale media for innsatsen sin
- i 2005 vart ho kåra til "Årets kvinne" i USA

Hennar innsats har kosta - og kostar henne framleis mykje. Ho vil aldri få tilbake det livet ho sette så stor pris på - men det ho gjer betyr mykje for mange. Inntekta frå salet av boka går til skulane ho har starta og driv.

Reint språkleg er ikkje denne av det beste, men innhaldet og bodskapen veg opp for det!