Viser 1 til 3 av 3 omtaler
Dette er den beste boka jeg har lest hittil i år! Mona Høvrings språk drar meg inn i en boble med en egen tidsregning... I tillegg overrasker boka; tar på kornet temaer som det å være outsider, seksuell oppvåkning, vennskap og sorg. Les og få et unikt innblikk i ungdomsuniverset!!
Lauras mor begår selvmord når Laura er 8-9 år gammel, og faren er ikke helt til stede for henne, han er fisker og mye borte. Forholdet til ham er komplisert. Vi følger Laura gjennom oppvekst og pubertet, hun er en vill og fri jente, mye alene, hun utforsker seksualiteten sin og oppsøker morsfigurer, og er preget av et stort savn. Hun lar seg gli med begivenhetene, men er også modig og sterk. Språket i boka er enkelt og nøkternt, noe som skaper en nesten uhyggelig følelse av at det er noe som dirrer under overflaten - og det er det jo. Laura bærer på et følelsesmessig sår etter moras død, en sorg som forblir ubearbeidet, et stort tomrom. Det er dybder i henne som vi ikke får tilgang til, og som hun ikke har tilgang til selv, men sorgen kommer etter hvert til rystende uttrykk. Teksten er poetisk, presis og gjennomarbeidet, det er en sår, trist og nydelig bok.
Denne skuffet meg. I utgangspunktet en bra historie som kunne vært spennende å lese, men det tamme språket ødela for min del.
Sist sett
