Viser 1 til 8 av 8 omtaler
Livet minutt for minutt.
Etter å ha lese første bandet i Innsirkling-trilogien skreiv eg at: «Eg har Innsirkling 2 liggjande, men kjem nok til å vente ei stund før eg les neste band.» Etter fem år har eg endeleg gjort meg ferdig med andre bandet i denne banebrytande romanserien.
Er dette bandet betre enn det førre? Det er eg ikkje så sikker på, men eg lot meg fascinere av den suggererande, nær symfoniske framstillinga der nokre tema stendig framstår i nye variasjonar og med nye stemmer.
Også denne romanen vert bunden saman av breva som tre hovudpersonar skriv til David om oppvektsten hans på Otterøya utanfor Namsos. Breva gir samla eit bilete av ein vanskeleg barndom. Dette biletet kunne i og for seg vere grunnlag nok for ein roman, men Tiller går som i det første bandet eit skritt lenger. Kvar av brevskrivarane, Ole, Tom Roger og Paula skildrar i tillegg hendingane i deira eigne liv i julidagane 2006, same tidsrommet som breva vart skrive i.
Tilsaman blir det tre intense forteljingar om samliv i krise, der forteljaren er like mykje observatør som deltakar. Sjølv om det her skal handle om tre ulike personlegdomar, synest eg dei likevel har store likhetstrekk. Kvar av dei tre brukar mykje energi på å tolke, eventuelt mistolke, kva andre «eigentleg» meiner bak fasaden av kvardagsfrasar og minespel. Til tider vert det litt slitsam lesing, men Tiller kjem da gjerne med ei overraskande vending som held lesaren fangen.
Likte denne enda bedre enn nr. 1. Har mer fart, flere brutale beskrivelser av hverdagslivet og en overraskende slutt. Samt viser flere generasjoner, mer bredde. Mulig utdrag kan passe inundervsining, men ikke hele boka. Altfor mange personer å plassere, på kryss og tvers.
En god oppfølger, men det slår meg at brevskriverene i denne boken blir noe stereotype og historien dermed litt forutsigbar. Boken reddes imidlertid av det gode språket og nysgjerrighet knyttet til "hovedpersonens" identitet.
Hade lite svårt att hänga med hur allt hängde ihop men bitvis otroligt bra.Vilken fantastisk relationsskildrare han är! Mödrars inverkan på sina barn är ett tydligt tema i boken. Slutet tyder på att det kunde vara möjligt med en fortsättning...
”Innsirkling 2”, Carl Frode Tiller
Kven er vi? Kven trur du at du er? Kva trur du dei andre trur at du trur du er?
Kvar går grensa mellom å væra snill, forståeleg , oppofrande og omsorgsfull, mot det å bli sjølvutslettande?
I den fyrste boka fekk vi nesten møte Daniel som har mista hukommelsen, men berre nesten. Vi trur at vi blir betre og betre kjent med Daniel gjennom brev som er skrivne til han i 2006, og i forskjellige tids- og personperspektiv gjennom forteljarstemma til dei som kjente han før hukommelsestapet.
Innsirkling2 fortsetter i den same stilen, men det er berre det at no gjer han alt så mykje betre. Han er ein meister på å skildre dei indre tankane rundt dei nære og vanskelege dialogane, kor han gjerne let en trasig replikk forme og sabotere ei samtale, ved at sinnelaget til nærtagne usikre folk med dårleg sjølvkjensle går mot det mørke - og vert mørkare og mørkare. Han skildrar djupt og godt kor folk i dei lavast sosiale laga held kvarandre nede, med ei truverdig men teatralsk stemning, kor det overømfintlege vakar i overflata.
Dette prosjektet trer no meir og meir fram som ein tidsbileteskildring frå vår nyare tid, med stadige tilbakeblikk, då mest til 70- og 80-tallet. Han skildrar miljø i bygd og by, med alle muleg tenkjelege relasjonar av det vanskelege slaget på ein glimrande måte. Her er det skjulte og opne konfliktar mellom by og bygd, søsken, naboar, generasjonar, foreldre, born og steborn – med veldig gode tidsbilete. Beskriv òg veldig godt forskjellige subkulturar.
Kvifor vart eg slik, når han eg vaks opp med vart sånn? Trur det må vere frå dette verket Per Petterson fekk sin ide om å skriva ”Jeg nekter”. Tiller skriv like godt. Kanskje betre.
Sidan Tiller allereie har annonsert at det kjem med ei tredje bok til no til hausten, røpar eg ikkje noko stort om eg fortel at vi heller ikkje i denne boka får helse skikkeleg på Daniel – men du å du kor innfløkt og spanande det er. Eg lurar no på om Tiller klarer å lande dette identitetsgreia utan å ringe ”Tore på sporet”.
I bok nr. 1 fikk vi vite at David hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen der han oppfordret venner og kjente til å skrive brev til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I den boka ble vi kjent med Davids barndomsvenn Jon, ungdomskjæresten Silje og stefaren og presten Arvid.
I bok nr. 2 er det barndomsvennene Ole og Tom Roger som forteller. Dessuten treffer vi Paula som bor på gamlehjem, og som fortrinnsvis kjente Davids mor Berit. Hun har fått en annen til å skrive for seg.
Ole er en mann som først og fremst prøver å gjøre alt riktig. Så opptatt er han av å gjøre alt riktig at han faktisk har glemt hva han selv ønsker. Og når hans egne ønsker og behov faktisk truer med å komme opp til overflaten, gjør han alt det som står i hans makt for å undertrykke og skjule dette. Etter at han giftet seg med Helen, som har tenåringssønnen Jørgen fra før av, og som han har rukket å få et barn med, kommer han for alvor i skvis mellom henne og sin egen mor. De to kvinnene som han er mest glad i i hele verden, hater nemlig hverandre. Ole forstår heller ikke hvorfor ikke hans egen snillhet og godhet kan møtes med nettopp snillhet og godhet ... Det er imidlertid det stikk motsatte som skjer. Og hva gjør han når mamma forsøker å rydde opp i livet hans? Klarer han å manne seg opp til å si stopp? Moren som hele tiden hevder å ville det beste for ham, men som helt klart har sine egne agendaer ...
Tom Roger er av taterslekt, og har vokst opp i en familie så destruktiv at det ikke er til å undres over hvorfor han har blitt som han har blitt. I likhet med de øvrige slektningene har han aldri fått noe som helst ut av livet sitt. Han er småkriminell, har vel aldri hatt en skikkelig jobb, lever på sosialhjelp og har en selvtillit som er helt under pari, selv om akkurat det er det siste han vil innrømme. Tom Roger tåler ikke å bli ydmyket eller dårlig behandlet, og det skal heller ikke så mye til før han føler seg tråkket på. Han har et farlig sinne i seg som gjør at han er voldelig mot sine kjærester. Han slår, og han slår hardt. Fortvilelsen over at han ikke klarer å kontrollere sinnet sitt - noe som faktisk er oppriktig ment, dog etterpå ... - gjør at kvinnene i hans liv ser den lille gutten i ham og ønsker å redde ham. Så er spørsmålet om det er dette han vil? Å bli reddet altså ...
Paula er pleietrengende og blir stadig oppsøkt av sønnen som er ute etter pengene hennes. Hun misliker dette sterkt, men klarer samtidig ikke å sette seg i mot ham. Paula sliter nemlig med mye dårlig samvittighet overfor sønnen, og føler skyld fordi hun har gjort ham til den han er blitt.
Både Ole, Tom Roger og Paula har nytt å fortelle om David, som sirkles mer og mer inn. Puslespillet er snart ferdig lagt, og nettet snøres inn. Hvem er David når det kommer til stykket? Er han en kyniker som har utnyttet vennene sine med et påstått hukommelsestap, eller er det reelt at han har mistet hukommelsen? Avsløringene fra Paula setter for øvrig Davids lengsel etter å få vite om sitt opphav - dvs. fortrinnsvis sin ukjente far - i et helt annet lys.
Jeg likte den første boka svært godt, og ga den seks på terningen. "Innsirkling 2" burde ha fått terningkast åtte! Noe av det som fascinerte meg veldig denne gangen, er at Tiller borrer enda mer ned i personenes psyke. Jeg ble dypt fortvilet over ikke å få vite mer om spesielt Ole og Tom Roger, og jeg håper inderlig at jeg får svar på hvordan det egentlig gikk med dem når bok nr. 3 kommer. Jeg tror faktisk jeg er mer opptatt av dette enn av David, selv om han hele tiden er den ikke tilstedeværende hovedpersonen i begge bøkene som så langt har kommet ut. Tiller er en mester i å skildre sosiale motsetninger i et klassesamfunn, samt skildre hvordan menneskers liv påvirkes av skyldfølelse og opplevd krenkelse.
Davids mor Berit giftet seg over sin stand da hun inngikk ekteskap med presten Arvid, og for dette får hun gjennomgå i form av stygge bakvaskelser blant sine egne. Medlemmene av det lavere sosiale lag holder hverandre nede, og ingen forlater denne sosiale klassen uten svært store omkostninger og nærmest total sosial utstøtelse. All sosial klatring tolkes som et forsøk på å være finere enn det man egentlig er. Man prøver nemlig ikke å være finere enn dem man vokste opp med, uten at dette blir latterliggjort og mistenkeliggjort av dem som kanskje burde vært glad for at det gikk en vel her i livet. Så oppstår det store eksistensielle spørsmålet om hvem som sitter med fasiten på andre mennesker. Hvem er vi når det kommer til stykket? Den vi selv oppfatter oss som, eller den andre oppfatter oss som? I en verden der nær sagt alle har sine egne agendaer, finnes det ikke et enkelt svar på dette. Og det er nettopp her Tiller er mesterlig! For han tar disse problemstillingene så til de grader på kornet.
Avslutningsvis må jeg fremheve de språklige kvalitetene ved boka. Jeg tør påstå at det ikke er mange av Tillers format i samtidslitteraturen i dag. Antakelig er det bare Knausgård som når opp på dette nivået blant de nålevende norske forfatterne. Her strøs det ikke ut blødmer eller klisjeer. Alt er fullendt og perfekt!
Denne boka gjorde meg til tider sint, så bra var den. I denne boka problematiseres mannsrollen i enda større grad enn tidligere i Tillers forfatterskap. Hvem skal man rette sinnet mot? Mennenes idiotiske oppførsel, samfunnet, kvinnene som ikke bare finner seg i mennenes idioti, men til og med bygger opp under den? Sinnet oppstår fordi man vet at det finnes mennesker der ute, akkurat slike som Tiller beskriver, som er fastlåst i mønstre de sannsynligvis aldri kommer seg ut av.
Og Tillers identitetsprosjekt begynner virkelig å ta form her. Det blir vanskeligere og vanskeligere å stole på noen, og på elegant vis sniker denne boka seg inn i dagens debatter om kunsten og det selvbiografiske. Et mesterlig stykke litteratur om hvordan våre liv blir fortalt, av oss selv og av andre.
Sist sett
