Bokelskere.no

Ein original roman om studenten Jo som flyttar inn hos ei mystisk jente som heiter Carral i eit nedlagt bryggari i Aybourne i England. Dei utviklar eit tett forhold i eit forfallent hus. Boka kan lesast på fleire plan, symbolmetta bilder gir mange assosiasjonar, men først og framst ei fin kjærleikshistorie. Lukt, lydar-- alt når inn til oss via Jenny Hvals sanselege og musikalske språk.

Da jeg var et par kapitler inn i boka ble jeg skeptisk. Det ble så mye urinering at jeg var usikker på hvorvidt jeg ønsket å fortsette. Anatomi og kropp er i grunnen interessante tema, og små doser av det kan være flott. Men jeg forstår fremdeles ikke denne fascinasjonen for tissing. Det virker mer teit enn kunstnerisk å lese om. Men jeg elsker jo Rockettothesky, og Jenny Hvals musikk under Jenny Hvals navn er jo også god, så jeg fortsatte. «Perlebryggeriet» føles mye som Hvals plate «Viscera», og for de som liker boka kan jeg anbefale denne plata, og særlig låta «Blood flight», evt også «Golden locks». Da jeg satte på plata ble det et fint soundtrack til videre lesning, ganske så stemningsfullt. Vemmelsen jeg hadde følt da jeg kom litt inn i boka var en følelse som ofte dukket opp under videre lesing. Det er mye i boka som skaper en følelse av ubehag – for det er ekkelt, uvanlig og nærmest «matter out of place» for de som kjenner til Mary Douglas og det hun skriver om anomali. Jeg reagerer, og det er som regel bra, selv om det i denne boka muligens ikke var så vellykket som jeg hadde håpet. Det rekker liksom til reaksjonen, men jeg tenker lite over det i ettertid. Ellers er mange beskrivelser i boka veldig sanselige, eller kanskje heller kroppslige - og det på en uvanlig måte. Ting er seige, skummende, det er spytt, sporer, flekker, fukt. Dette finner man ikke så ofte i romaner - i alle fall ikke så nærværende og hyppig i bruk - så jeg synes dette er kult. Det er stilig når ting er litt annerledes, så boka er absolutt verdt leseopplevelsen sånn sett. Tidvis er den ypperlig. Beskrivelsene kan være flotte, vonde. Jeg liker den delen om epler. Jeg synes det er interessant med boka «Moon lips» som Carral leser og hvordan den, sammen med biologipensumet, blander seg inn i hverdagen. Forholdet mellom Jo og Carral synes jeg er litt vanskelig å gripe, men det er tidvis beskrevet fint, med en underlig kroppslig nærhet. Mot slutten oppløses jo alt, og blander seg, og det er her, når ting blir mer diffust at jeg oppfatter teksten som virkelig god. Men det varer ikke så lenge, for herfra er det jo straks slutt. Jeg føler aldri at boka går så langt som den kunne ha gått – så langt som muligens hadde gjort den sikkelig bra. Jeg er nesten litt skuffet, for boka kunne vært noe mer. Det er noe jeg savner, på en måte. Men Jenny Hval er dyktig, det er hun – men det er klart at jeg setter mer pris på musikken hennes, og bruken av tekst i låtene. Men det kan bli spennende å se hvordan hennes lengre tekster utvikler seg, for det er jo absolutt en del interessant ved «Perlebryggeriet».

En særegen og interessant debut

anmeldelse publisert i Stavanger Aftenblad 15. des. 09

Det er ingen tvil om at Jenny Hval har funnet en egen stemme. Romanen «Perlebryggeriet» handler om norske Jo som drar til Australia for å studere biologi. Den unge kvinnen har en spesiell interesse for sopp, for ting som råtner og for levende organismer som antar nye former. I den fiktive byen Aybourn flytter Jo sammen med Carral, som bor i et gammelt nedslitt bryggeri. Sakte men sikkert oppstår det en symbiose mellom de to unge kvinnene, det blir etter hvert vanskelig for leseren å skille dem fra hverandre. Er det egentlig snakk om to kvinner, eller bare ulike sider ved det samme mennesket? «Perlebryggeriet» kan leses som Jos overgang fra barn til voksen kvinne. Hval har gitt den feminine sensualiteten og seksualiteten en sentral plass. Vi følger Jo gjennom en modningsprosess som innebærer en form for emosjonell oppvåkning. Den kvinneligheten som Jo oppdager er full av kroppslighet og nytelse, den er både tiltrekkende og skremmende. Jos oppvåkning blir hele tiden knyttet tett opp mot naturen og organiske vekster. Slik kommenterer også boka på vår kulturs tradisjonelle måte å forstå kjønn på, hvor det kvinnelige alltid har vært tettere knyttet opp mot naturen enn det mannlige. Akkurat som naturen har kvinner vært forstått som irrasjonelle og ukontrollerbare, mens menn alltid har hatt en sterkere evne til fornuft og rasjonalitet. Hvals roman benekter ikke denne måten å forstå kjønn på, men hun undersøker ideen fra et emosjonelt synspunkt, og gir dermed leseren et helt nytt bilde av det kvinnelige. Teksten har et surrealistisk preg og forfatteren lar ytre hendelser og indre opplevelser gli over i hverandre på en drømmeaktig måte. Lyder spiller en sentral rolle i fortellingen; lyder fra havet, fra dyr som kravler i veggene og fra vinden som blåser gjennom gatene i byen. Den gamle fabrikkbygningen har papirtynne vegger, lyden av de to kvinnene sprer seg fra rom til rom. Jenny Hval har foreløpig vært mest kjent som musikeren Rockettothesky, med «Perlebryggeriet» sørger hun for å rydde seg en fin plass i samtidslitteraturen.