Bokelskere.no

Et følelsesmenneske uten illusjoner.

Her er det ikke langt mellom elendighet og humor. Forfatteren flytter sin helt eller antihelt, Ferdinand Bardamu, raskt fra Frankrike til Afrika og videre til Amerika før han lar ham returnere til Frankrike for godt.

I avsnittene fra første verdenskrig er det tydelig at hovedpersonen ikke deler datidens fedrelandsretorikk. Han forstår slett ikke begeistringen som amerikaneren Lola uttrykker for Frankrike og de alliertes sak. Heller ikke i Afrika (i den franske kolonien Gabon?) har Ferdinand noe til overs for sine landsmenn. Der havner han på en ensom utpost i jungelen på lignende vis som Marlow i Conrads «Mørkets hjerte».

Flukten til Amerika
Ferdinand flykter riktignok etter kort tid via en spansk koloni som roer på et galeiskip (!) til New York. Byen imponerer stort som verdens første «vertikale» by. Både reisen og ankomsten er friskt beskrevet med glidende overganger mellom realisme og pur fantasi.

Selv om hovedpersonen virker både selvmedlidende og rastløs, har romanen også en samfunnskritisk side. Det går tydelig fram i omtalen av levekårene i Amerika. Beskrivelsen av arbeidsforholdene ved Fords bilfabrikk i Detroit framstår som et grotesk eksempel på «scientific management» med en personalsjef som høres ut som en elev av datatidens effektiviseringsguru, Frederick Taylor. Her ligger faktisk Céline noen år foran Charlie Chaplins film «Moderne tider» fra 1936. For mange amerikanere var 1920-årene gode tider, men Céline peker på at innvandrere uten engelskkunnskaper lett havnet på bunnen sosialt og økonomisk.

Retur til Frankrike
Når Ferdinand vender tilbake til Paris gir Céline romanen nok en dyster vending. Riktignok har hovedpersonen tilsynelatende på kort tid fullført et avbrutt medisinerstudium. Det burde gi grunnlag for en fast og lønnsom tilværelse, men han velger selv å jobbe i et fattigstrøk utenfor Paris..

Mye er gjenkjennelig fra for eksempel Tove Ditlevsens skildring av Vesterbro i «Bardommens gate,» men her møter vi sett fra legens perspektiv enda flere fordommer, og mer sykdom, alkoholisme, barnemishandling og død. Ikke noe bra i det lange løp for vårt følelsesmenneske. På et tidspunkt stikker han av og finner seg en legestilling på et psykiatrisk sykehjem. Resten av boka handler i vesentlig grad om det vanskelige forholdet til vennen og krigsveteranen Robinson.

I det hele tatt gjenspeiler romanen et misantropisk syn på mennesket. Men innimellom - heldigvis - dukker det opp karakterer som omtales med rørende sympati.

Forholdet til andre forfattere
Det er tydelig at Cèline ikke er ute etter å innynde seg hos noen bestemte grupper, selv ikke sine medforfattere. Om Marcel Proust, død noen år tidligere, skriver han:

«Proust, som selv var en fremmed i virkeligheten, fortapte seg med en eiendommelig forkjærlighet i den konturløse, utvannede tomheten som innhyller menneskene i den såkalte fine verden med dens ritualer og konvensjoner.» (side 59 i 1967-utgaven).

Sitatet sier jo litt om Célines egen tilnærming.

Seinere (s. 230) kommer han med et tilsvarende spark til 1500-talls-essayisten Michel de Montaigne som anklages for den følelsesmessige kulden han mener å finne i et brev Montaigne skriver til kona si etter sønnens død.

Mot slutten av den lange reisen mot dag. OBS - her røpes noe fra handlingen!
Ganske riktig, en ny dag varsles på siste side. Céline gir likevel ikke noen krystallklar konklusjon på romanen sin. Én sak er at Ferdinand håves inn av politiet før han rekker å forsvinne i mørket; viktigere synes det filosofiske poenget at et menneske uten illusjoner fra før heller ikke kan rammes av tapet av dem. Nå som dagen gryr, kanskje den blir lettere å utholde enn de mange døgnene vi har fulgt Ferdinand og de andre karakterene på den strevsomme reisen sin 1914-1934?

Glad for å ha lest boka, selv om den ikke var lett å komme seg gjennom.

Boka inngikk i felleslesningen til Lesesirkel 2021 høsten 2023.

Langdryg realisme

Da jeg lette meg frem til denne på biblioteket etter å ha notert den i den lille skinninnbundne notatboken min visste jeg absolutt ingenting om den på forhånd bortsett fra at forfatteren Charles Bukowski sier å ha lest den to ganger i et dikt. Jeg skulle ha ant fra selve diktet at dette er en nedstemmende bok da også diktet er nedstemmende.

Vår kjære hovedperson, som heter Bardamu, hiver seg inn i en flokk soldater som passerer kaffen han sitter i for å tøffe seg for kameraten sin. Bardamu gikk aldri ut av flokken med soldater, han ble værende inni skokken hele veien til kontoret der man verver seg som soldat i krigen. Han kastet seg altså bokstavelig talt inn i krigen. Der trives han ikke! Bardamu er livredd for å dø.

Bardamu er en drømmer, en nervøs type. Han elsker damer og det kan virke som damene elsker ham, om ikke de er svært lette på tråden i Frankrike da, det vet ikke jeg noe om. Kjekk må han altså være men det virker ikke som hans synes det selv, han er tross alt negativ til alt i tillegg til å ta lett på ting.Hans favoritt dessert er jordbær med krem, han ’lader batteriet’ ved å gå på kino. Jeg har skrevet i notatboken min: ”For meg som leser er Bardamu vanskelig å ’ta på’, ’høre’ eller se. Han er så vinglette, så pratsom, så sky, så rask..Det er noe rart med det. Mest ekte og virkelig føles han når han ler.”

Den vakre tittelen hentyder på en svært poetisk måte til Bardamu som stadig er på reisefot. Han er snart i Frankrike, snart i Afrika, snart i Amerika. Han flytter på kryss og tvers i hjemlandet sitt Frankrike også. Han er en bohem, en rastløs type som har maur i rumpen og uansett hvor han befinner seg vil han føle trangen til flytte etter en stund. Og natten er alltid til stede. I Frankrike får han nesten ikke søvn i krigen, i Afrika bråker jungeldyrene og ’kannibalene’ med trommer og dans. Insektene svirrer. Vil natten aldri ende?

Denne romanen var jeg virkelig ikke forbredt på. Den er mye mer humoristisk enn jeg trodde. Tittelen lurte meg, jeg ventet et poetisk språk men fant en fantastisk oversettelse der du ikke merker at den ikke er orginalt skrevet på norsk. Den er dynget med mye svart, deprimerende humor. Den minner meg om Pickwick-klubben(anbefales!) av Charles Dickens, faktisk, bare at denne er mye, mye mye svartere! Begge romanene er tragikomiske. Dette tragiske, det patetiske, fattigdommen, skuespillet, damene, karakterene som i det hele tatt er tåpelige: det minner meg så mye om Dickens bare ondere, mindre barneeventyr. Celine er Dickens gone black. Det positive er den er pakket med gode sitater, det gikk nesten ikke en side uten at jeg måtte ta frem klistrelappene mine og marke en setning eller et helt avsnitt jeg ville skrive av i sitatboken min. Typisk for romanen er ’kloke’ visdomsord med den der drepende humoren på toppen. Personen som lånte romanen på biblioteket før meg kom aldri lengre enn til side 47; der fant jeg nemlig et eseløre. Det viser seg at det var et sitat vedkommende må ha satt pris på. Hør;

Trærne har de store drømmers kraft og vidtfavnende mykhet. Men også
trærne har jeg lært å passe meg for. Bak hvert tre lurer døden.

Jeg ser hva som tiltrekker Bukowski med denne romanen. Historien er negativ, den er trist, Bardamu ser med avsky på krig, historiens reise er håpløs og Bardamu drikker, er blakk og ligger med horer. Jo da Bukowski, jeg skjønner hvor du vil hen.. Og diktet romanen er nevnt i får en helt ny dybde. Om ikke diktet var trist fra før er det nå ti ganger mer nedtrykkende. Dette er en modig bok da forfatteren gjør narr av både patriotismen og franskmenn. Riktigere er det å si at han gjør narr av alt og alle. Ingenting går han glipp av i sine skildringer.

Reisen til nattens ende er et mesterverk! Virkelig! Jeg kan ikke få understreket det jeg skal skrive her nok, den er også tung å lese! Jeg kan ikke huske sist jeg har trengt en hel måned på å fullføre en roman men det gjorde jeg med denne. Dette er den tyngste boka jeg har lest i år. Den er ikke spennende. Det er akkurat som om forfatteren gjør sitt beste å hindre spenning. Likevel er den et mesterverk. Jeg tror det bare er spesielt interesserte som plukker opp denne romanen og fullfører den; de som vil lese klassikere(som meg), de som vil lese det Bukowski leser(som meg), de som har en greie for fransk litteratur. Skal du lese den anbefaler jeg deg å begynne likeså godt i dag som i går for du vil trenge tiden. Den er langdryg.