Bokelskere.no

En typisk fransk roman? Langt derifra! Stendhal bryter med alle konvensjoner om hva en roman skal og burde være Før disse konvensjonene i det hele tatt var påtenkt. Ingen helt. Ingen heltinne. Omtrent intet plot. En særdeles morderne roman, samtiden tatt i betraktning. Et tungt mesterverk.

Puh. Dette er den tyngste boka jeg har lest på en god stund. Den handler om intrigene ved hoffet i Parma i årene rundt 1820. Kartusianerklosteret kommer ikke inn før helt mot slutten. En slutt som kommer bardus på, og står steilt imot den ekstremt utbroderende stilen som resten av boka er skrevet i.

Hovedpersonen er Fabrice Del Dongo, som det er vanskelig å bli helt klok på. Han er naiv og idealistisk, men mest en skikkelse som personene rundt ham leser inn i det de ønsker. Kartusianerklosteret i Parma er en serie uoppfylte kjærlighetslengsler i øvre samfunnslag. Noe av det som gjør den vanskelig å lese i 2018, er at hovedpersonenes motiver, og forfatterens til tider ganske innforståtte formuleringsmåter, gjør det vanskelig å følge handlingen. Men dette brytes opp av kvikkheter om det italienske lynnet og et distansert, ironisk forfatterblikk på det som skjer. Når kjærligheten er på det mest svulmende, er det hakket før det bikker over i parodien.

Denne boka ble skrevet i ful fart, på 53 dager. Det bærer den preg av. Det føles som å lese et førsteutkast, stoffet velter ut over sidene og forfatteren selv er småstresset til stede med sin guiding av leseren.

Krevende, men alt i alt veldig flott bok.

Ultraromantisk og samtidig svært så samfunnsbevisst. Som Stendhal skriver, fungerer politikk i en roman som et overraskende pistolskudd under en konsert: en ubehagelig lyd, men likevel ikke til å unngå å høre. Den mannlige hovedpersonen, Fabrizio, har egentlig ingen andre ambisjoner i livet enn å bli lykkelig forelsket. Veien til dette enkle målet viser seg likevel svært så kronglete og risikofylt slik at personlige og politiske forbindelser blir avgjørende for skjebnen hans.

Fabrizios viktigste støttespiller er tanten, Gina, som gjennom en serie allianser og ekteskap blir en maktfigur i det italienske fyrstedømmet Parma. Intrigene på slottet til den eneveldige fyrsten, har ikke så mye å gjøre med hvilken politikk som skal føres, som med hvilke ministre, hoffolk og dommere som er inne eller ute. Selv en eneveldig hersker må lene seg på folk - både menn og kvinner - som kan gi ham råd og ta seg av løpende saker. Hoffet i Parma har en forbløffende likhet med med Det hvite huset under president Trump.

Boka kan ellers leses som en kommentar til den politiske utviklingen i Italia etter Napoleons endelige nederlag ved Waterloo - hvor bokas helt kanskje deltok, eller kanskje ikke. Stendhal ser likevel bort fra at det var Napoleons andre keiserinne Eugenie som ble installert som hersker i Parma etter 1815!

Boka ble unektelig i lengste laget for meg. Min engelske utgave er på 390 sider. Underveis er det likefullt mange fine partier, både spennende og komiske og dessuten fine psykologiske studier av et bredt persongalleri.

[Omtalen er basert på en amerikansk utgave utgitt av Heritage Club 1955. Oversettelsen fra fransk til engelsk er antakelig atskillig eldre].