Dette er den tredje islandske forfatteren jeg stifter bekjentskap med. Å lese bøker med handling fra Island virker ganske fascinerende, kanskje fordi det dreier seg om et ganske lite samfunn der forholdene er (eller i hvert fall burde være) mer oversiktlig enn hva man ellers er vant med. I tillegg er den spektakulære, voldsomme naturen en perfekt kulisse for kriminalromaner.
I denne boka er ”detektiven” en journalist. Dette medfører at det ikke er så mye vanlig etterforskning som bedrives. Mye av boka består av løst prat rundt hovedpersonens og hans kollegers basale gjøremål. Likevel takket være tips fra en politimann samt egen nysgjerrighet og standhaftighet, blir det Einar som til stutt ser sammenhengen mellom to mistenkelige dødsfall. Einar er journalist i hovedstadsavisen ”Ettermiddagsbladet”. Nå er han forflyttet til det avsidesliggende stedet Akureyri der avisen har opprettet en filial.
En av Einars første oppgaver er å intervjue en ung gutt, Skarphedinn, som er hovedrolleinnhaver i skuespillet Galdra-Loftur som settes opp på teateret i byen. Kvelden før premieren har ungdommene en fest. Skarphedinn er innom den. Han er iført en slags heksedrakt. På festen kommer han i krangel med noen notoriske bråkmakere. Skarphedinn er utrolig populær, særlig blant de unge jentene. Men han er også kjent for å være en som går egne veier og som ikke lar seg innordne blant andre. Neste dag er Skarphedinn forsvunnet Han etterlyses, og etter en stund finner man liket hans på søppelfyllingen, halvveis forbrent. De notoriske bråkmakerne mistenkes å stå bak.
Også et annet mystisk dødsfall skjer. Et firma arrangerer en fest med en innebygd raftingtur. En kvinne (direktørens kone) faller i vannet. Det lykkes å få henne opp, men livet står ikke til å redde. I denne forbindelsen blir Einar kontaktet av en kvinne på aldershjem (Gunnhildur). Hun er mor til den forulykkede Ásdis. Gunnhildur påstår hardnakket at det ikke dreier seg om en ulykke, men et drap. Set var ektemannen (direktør av godtefabrikken ”Namnam”) som dyttet kona si ut i vannet, hevder hun. Politiet fester ikke lit til den gamle kvinnens påstander. Einar er den eneste som begynner å undersøke saken nærmere. Både legen til Ásdis og ektemannen hennes forteller at hun led av ”sykdommen” hypokondri. Ektemannen forteller ivrig om konas symptomer. Einar setter sammen en lengre artikkel om denne sykdommen.
Påfallende ting dukker opp i forbindelse med drapet på Skarphedinn. Hans kvinnelige motspiller har tatt livet av seg gjennom en overdose, og så viser det seg at det samme har skjedd med en annen ungjente som Skarphedinn har spilt mot tidligere. Det lykkes etter hvert Einar å få kontakt med Rúnar, den 2 år yngre broren til Skarphedinn. Gjennom en venn og et besøk i Reykjavik kom denne i kontakt med narkotikasalget på Island. Skarphedinn solgte i stort omfang dop til alle som ville ha. Det var dette stoffet ektemannen til Ásdís hadde blandet i de vanlige medisinene hennes før båtturen. Også hans egen familie hadde lidd sterkt på grunn av Skarphedinns handlinger. Faren var blitt omdannet til et narkotikavrak. Unggutten endelige skjebne kommer fram da Rúnar til gir etter og forteller at han og broren etter festen dro sannen til skraphaugen. Rúnars mening var å få storebroren på bedre tanker, men da han klatret opp på en stor container, ble han brtalt dyttet ned. Rúnar vil først påta seg skylden, men så kommer det fram at guttenes mor også var til stede. Det var hun som gjorde det, utmattet og helt nedbrudt, etter all lidelse som eldstesønnen hadde påført familien.
Bøkene til Árni Thórarinsson er markedsført som humoristiske krimbøker. Jeg kan ikke se at det ellers så tragiske innholdet lar seg forene med så mye humor. Riktignok er det humoristiske formuleringer og skildringer her, F. eks. er Einar innlosjert sammen med en fugl ”Snælda” som egentlig tilhører den egentlige eieren av leiligheten. Samboerskapet mellom mannen og fuglen begynner etter hvert å bli så tett at Einar kaller henne ”kona si”. Kanskje morsomt, men når dette gjentas gang etter gang, faller den humoristiske effekten bort.
