Viser 1 til 10 av 14 omtaler
Denne overrasket meg så til de grader! Jeg hadde lave forventninger til boka da jeg hadde noe bange anelser om at dette var noe opphypede greier med mye fjas. Tvert i mot! Jeg ble grepet fra første stund! Måten Knausgård skildrer enkelthendelser, følelser, tanker og what not, er svært fengslende, og det b l i r a l d r i k j e d e l i g !
Jeg tok meg i å tenke på boka hele tiden, og jeg ble vel egentlig litt betatt av hele greia! Gleder meg til bind 2!
Hørt på lydbok. Likte veldig godt. Elsker språket og skildringene, hvordan selv de enkleste ting blir levende og aldri kjedelige. Liker også hvordan det tidvis hopper i tid, som gjør at jeg føler at jeg er med på en reise.
Knausgård altså. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle like denne boka så godt. En ærlig oppvekstroman, med så mye utleveringer at jeg får helt vondt. Da jeg begynte på den var jeg innstilt på å gi den en sjans, men klar for å avbryte når som helst. Tok ikke lang tid før jeg bare ville lese mer.
Jeg skal aldri bedømme en bok før jeg har lest den! Denne har alt jeg forventer av en god bok og triller en sekser. Forfatteren blottegger eget liv liv i mye større grad enn han utleverer andres; her blir jeg tatt med på en reise som har indre dramatikk til tross for lite ytre dramatikk, som beskriver følelsesspekteret mye bedre enn en fiksjon ville gjort (innser det er en subjektiv påstand);
Romanen er en befriende døråpner inn til kjærnen, det virkelige, det ekte og det egentlige! Gir et helt annet perspektiv enn overflatesamfunnet vi lever i.
Fantastisk book.
Den begynner som et essay om livet og døden, og fortsetter som en gjenfortelling av hva som skjedde i forfatterens liv. Handlingen er sentrert rundt forfatterens fars død, og utgivelsen av forfatterens første bok.
Minneverdige scener er for eksempel når Karl Ove og hans bror drikker seg fulle sammen med bestemoren i hennes rønne av et hus, som nylig har vært vitne til hennes sønns død.
At Knausgårds fortellertalent er av de sjeldne, er det ingen tvil om, han er unik i norsk samtid. Men det er momenter med denne boken, og de neste fem i prosjektet, som jeg rett og slett bare ikke liker, selv om prosjektet, og romanene hver for seg, kommer til å stå igjen som noen av de viktigste bøkene fra vår tid..
Selve romanen er typisk for sjangeren (Rydberg, Noren, Larsson), hva skal man kalle den, en litt diffus sammenblanding av egne opplevelser, sanne eller usanne, satt i sammenheng med utlevering av navngitte, ofte offentlige personer (er historiene om disse personene sanne, usanne?) og miljøbeskrivelser. Selve jeg figuren her føles ofte, for meg altså, tilgjort svak og "liksom-ynkelig", tilgjort pompøs og selvhøytidelig. Her er mitt viktigste ankepunkt; det virker så utrolig viktig for forfatteren å "kontrollere" hva andre skal synes om han (eller jeg figuren) at det står i veien for det jeg i utgangspunktet trodde var romanene (og prosjektets) hensikt, en dønn ærlig og hensynsløs berettelse om jeg-figuren, forfatterens, kamp.
Videre finner jeg de stadige utleveringene av andre, navngitte personer, plagsom, ubehagelig, og jeg tar meg i å lure på om det er et ønske om å vinne over se og hør leserne som trigger disse små sidehistoriene, de har sjelden voldsom relevans for fremdrift eller hovedfortellingen.
Da jeg leste den for første gang, for ca tre år siden, husker jeg at jeg fant den litt monoton og repetitiv, særlig den måten han alltid tar små avstikkere fra hovedfortellingen for så å ende tilbake på utgangspunktet, og jeg husker det føltes som om dette var bokens største svakhet. Da jeg hørte den igjen nå i påsken, ypperlig innlest av Anders Ribu, blir dette elementet nesten borte, kamuflert, og mange av de pompøse og selvhøytidelige betraktningene blir komiske, noe som gjorde at boken vokste på meg.
Jeg trekker likevel boken noe hardt i karakter fordi jeg føler den har fått i overkant mye hyllest, den er god, og den anbefales, men...
Vet ikke helt hvilke forventninger jeg hadde til denne boka - om jeg i det hele tatt hadde noen... Har stått i bokhylla lenge, og har egentlig aldri vært spesielt fristet til å lese den. Kjøpte bind 1 utelukkende fordi jeg hadde fått bind to og tre i gave uten bytterett. Men du verden så positivt overrasket jeg ble. Flott språk og fine, reflekterende beskrivelser - selv om setningene er i overkant laaaange. Ikke så filosofisk som jeg hadde fryktet. Veldig detaljerte beskrivelser, men så lenge de er gjenkjenbare gjør det ingenting. Blir spennende og se om de andre bindene er like bra...
Knausgård skriver jo veldig bra og det er fascinerende å være vitne til hans "kamp" for å leve som menneske, og å tolke det som skjer rundt ham. Men jeg føler han utleverer for mange nålevende. Skal enhver kunne skrive hva som helst om en annen person? Det blir også litt lange scener.
Skal aldri dømme en bok på forhånd noensinne igjen ...
Gubbelitteratur? Bøker skrevet av en selvdigger? En mann som vil ha mye oppmerksomhet? Er dette litteratur for meg? Helt ærlig vegret jeg meg lenge før jeg tok motet til meg og bestemte meg likevel for å lese Min Kamp 1, til tross for at jeg aldri skulle lese denne boka for jeg trodde ikke det var noe for meg. For hva slags litteratur er det egentlig? Jeg var meget skeptisk til denne bokserien fordi for det første ble jeg foret opp av alt maset Min Kamp - bøkene fikk, både på TV, i aviser, de tok nesten "all plass" i alle bokhandler og var nevnt på nesten hver bidige bokside på nettet. Aldri om jeg skulle følge strømmen og hive meg på den bølgen. Men så er det denne nysgjerrigheten, da, som jeg ikke alltid klarer å styre. Hva er det som er så spesielt med disse bøkene? Hvorfor snakker "alle" om dem? Og til slutt, først nå, etter at hysteriet har lagt seg og fire år etter at den første boka i Min Kamp-serien ble publisert, bestemmer jeg meg endelig for å lese den første boka bare for å se om det er noe for meg eller ikke. Og når boka er så avsluttet, sitter jeg med dyp anger over at jeg ikke har lest den mye tidligere, men bedre sent enn aldri ...
Først trodde denne leseren at dette var såkalt "gubbelitteratur", som jeg velger å kalle det. Bare for menn som befinner seg i en slags midtlivskrise eller leser bare bøker fra en bestemt sjanger. Det er det i hvert fall ikke. Og hvem skriver seks bøker som bruker seg selv som hovedperson og de rundt seg fra virkeligheten i hele seks bøker? Er det en mann som digger seg selv og tror at hans liv er mer fengende enn andres? Tvert i mot. Karl Ove Knausgård er heller det motsatte. Han har mye usikkerhet i seg, er veldig følsom og sympatisk. I alle fall er det slik han fremstiller seg selv i boka.
Her beskriver han en sorgprosess etter farens død. En far som Karl Ove og broren hans hadde et anstrengt/usikkert forhold til. Faren hans var en hard/streng mann som til slutt døde av for mye alkohol. Hele boka går utpå Karl Oves refleksjoner over livet hans hittil, relasjonen til faren, hvordan han og broren Yngve prøver å vaske og rengjøre huset som faren deres og farmoren deres bodde i da han døde, og arrangere en verdig begravelse til tross for at de er på en måte lettet over at han er død.
Min kamp 1 er en herlig, dyster, oppsiktsvekkende, intens, ærlig, observerende roman/selvbiografi om død, familierelasjoner og veien mot et forfatterskap. Karl Ove Knausgård forteller fra sin ungdom og frem til voksen alder om forskjellige situasjoner i livet, hans oppfatninger, usikkerhet, å finne sin plass i livet og finne ut hvem han er. Fortellerstemmen hans er stor og det føles som om han snakker direkte til leseren istedet for å skrive. Dette er en mann som skriver rett fra levra! Ingen tvil om at også neste boka i serien også skal leses!
Sist sett
