Litt lowbrow oppsummering
Vår helt i denne fortellingen er en forfatter, samt en håpløs romantiker, med en avvisende holdning til freudiansk psykologi og et søken etter inspirasjon. Etter noen lengre opphold med inleggelser samt brudd med sin daværende kone, finner han ut at han vil reise fra europa og til USA, opprinnelig for roens skyld. Underveis stopper han innom ett suburbisk strøk og ser etter en plass og leie. I utganspunktet litt misfornøyd med tilbudet, tar det seg en rask omvending da han ser "Lolita". Dette var den inspirasjonen han søkte etter, og han tar raskt og retter sin oppmerksomhet mot henne og flytter med glede inn i samme hus som henne.
For å være litt vestrehendt, så leder dette eventuellt til en romanse hvor det foregår intriger og trekantdrama, vår helt gjør det klart at "incestløgnen" er en løgn kun fordi ingen kan elske sånn som ham og underveis blir vi også oppmerksom på at han har en rival onkel. Så spørs det da om du enten er "Team Humbert" eller "Team Trapp" og hvilke skjebnesvangre valg "Lolita" vil eventuellt ta, da hun som "nymfe" sitter med all makt over dem. Det er altså i grunn en husmorsporno av dimensjoner, for den masochistiske husmor.
Egentlig
Prøvde vise at jeg gikk inn i boka med noen fordommer, var kun kjent med ordet "Lolita" som internett terminologi, så var forberedt på noen ubehagligheter. Derimot slik boken er skrevet er det klart at "forfatteren" ikke er en sympatisk figur man skal heie på, og det overrasket meg at ordet "Lolita" blir brukt på samme måte i boka. Nabokov gjør en veldig god jobb i å framvise tydelige "underligheter" ved amerikansk kultur på 50-tallet, og som kulturen har spredd seg så er det vel forsåvidt det samme i Norge. Stilen minner litt om boken "American Psycho" som jeg ga opp et stykke inn i. Jeg fant denne boken mer engasjerende, da fortelleren i boka viser tegn til selvbevissthet ved hans handlinger og tanker, da dette er skrevet som om han fremlegger sitt siste vitnesbyrd.
I min egne lille boble har jeg vært blind for en del assymetri når det kommer til meg som barn og hvis noen kan kaster deg bort flere meter når du prøver å hoppe opp og ta tak i armen hans, er det ganske urimelig hvor hardt jeg har dømt meg selv for denne svakheten. Selvom tenke hva som kunne være, er i hovedsak sløsing med tid, så lurer jeg litt på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde konseptualisert den asymmetrien før jeg gikk inn i puberteten med en underliggende selvforrakt, kanskje sluppet "sommerleir" for å endelig finne en glede i bøker.
Bøker er jo strengt talt en svært subjektiv opplevelse og med tanke på bjelken jeg tydeligvis har hatt i øyet vet jeg ikke om jeg kunne anbefalt den for noen, men syntes den gjorde det godt i å skille hvordan bak Humberts "Lolita" var det en virkelig jente, som virkelig ikke hadde det helt bra. Stakkars Dolly, fødsler var også ett problem på den tida. Den belyser flere temaer, men jo mer jeg konkretiserer, jo mer mister jeg, så lar det være med dette. Les boka den som vil!
