En erke-klassiker dette, skrevet og utgitt på 1930-tallet eller rundt 1940. Altså en relativt gammel bok, men den holder i 100, også i dag - i 2020! Vi snakker, mao, Prima vare!

Hjertet gir et glimrende, et suverent!! -tidsbilde av harde tider på 1930-tallet i sørstatene, USA. Det hele utsøkt formidlet av en den gang svært ung forfatterinne. Det er fristende å geni-forklare henne ut fra denne fantastisk velskrevne gode romanen.

Jeg koste meg glugg i førjulsukene 2019 i vårt herlige feriehus nede i Hellas med, Hjertet er en ensom jeger! Jeg leste ut boka hjemme i Norge de første ukene av januar, 2020.

En klar sekser på terningen. Kanskje sogar en av mine favorittbøker! Mitt råd, glem mye av dagens nye bøker. Møl og dilettantiske konstruksjoner det meste. Kjøp heller Hjertet og les den!

I utgangspunktet en god bok. Jeg klarte imidlertid ikke å beholde engasjementet. Kanskje var den litt for lang?

Handlingen foregår i en sørstatsby på 30-tallet. Det er mye fattigdom, og det er raseskille. Her møter vi et knippe fascinerende mennesker som man blir glade i. Den døvstumme Singer blir en venn og en klagemur for de andre karakterene. De føler at han forstår dem. Det er en hardtarbeidende lege med en stor livsoppgave, men som føler han har feilet både oppgaven og forholdet til familien sin. Det er den unge jenta som elsker musikk og komponerer musikk i hodet sitt. Kafeeieren med den døgåpne kafeen som ser og møter alle. Og den omstreifende med alkoholproblemer og kommunistiske visjoner han ikke klarer å få folket til å forstå. Det er en håpløshet i alles situasjon. Og det er ensomhet. De prøver å nå fram til hverandre, men de kan ikke forstå hverandre. Det er en varme i måten personene er portrettert på som gjør at man blir glad i dem. Jeg kommer nok til å huske dem og tenke på dem i lang tid fremover. En fascinerende bok!

Ære være forlagene for at de fra tid til annen bestemmer seg for å gi ut igjen gamle klassikere. Dette er en roman jeg tilfeldigvis snublet over fordi et forlag har valgt å gi den ut igjen og fordi en bokhandlerkjede bestemte seg for å gi den status som månedens bok.

For dette er en bok som treffer både magen og hodet. Det er en trist skildring av menneskets ensomhet, satt i scene i sørstatene i mellomkrigstiden. Bokens sentrum er den døvstumme Singer, rundt ham er det fire personer som hver for seg føler at de finner forståelse og samhørighet bare hos ham.

Romanen gir et innblikk i 30-tallets harde forhold, men det som sitter igjen er refleksjonen rundt menneskets ensomhet og evne til å bli forstått. Den vakre tittelen holder det den lover.

Tung bok å lese. Den er som et trist maleri.

Mangslungen klassiker fra sørstatene i USA mot slutten av 1930-tallet. Storslagent persongalleri skildret med varme og innlevelse.

Handlingen finner sted i en amerikansk sørstatsby på 1930-tallet. Her møter vi flere personer. Disse er hovedpersoner i hver sine tildelte kapitler. Mest sentralt står nok mannen John Singer. Han er den de andre hovedpersonene kretser om. Singer er døvstum. Han er i stand til å lese på munnen til de som snakker, men skal han formidle noe selv, skriver han på lapper. Dette gir inntrykk av at han er en veldig god lytter. Han lar samtalepartneren snakke i vei og kommer sjelden med innvendinger I lang tid har Singer bodd sammen med sin venn grekeren Antonapulos som også er døvstum. Sistnevnte hadde en svært utagerende oppførsel. Selv om Singer på alle måter prøvde å hjelpe og dekke over for vennen, ble det etter hvert så ille at grekeren til slutt ble innlagt på asyl. Singer tok atskillelsen svært tungt.
Men noen andre personer fikk øyne opp for den tause pg ensomme mannen. En av dem var jenta Mick. Hun er ett av flere barn i en fattig familie- De tar inn losjerende i huset, og en av disse er altså Singer. Mick stikker seg litt ut i søskenflokken. Hun er begavet og har store drømmer om framtida si. Særlig musikk er hun svært tiltrukket av. Mick får oppleve at framtidsdrømmene neppe hae sjanse til å bli oppfylt. På grunn av familiens fårlige økonomi blir hun tidlig tvunget til å slutte på skolen og gå ut og jobbe. Når hun kommer stuptrøtt hjem om kvelden, er det lite overskudd å hente.
En annen sentral person er den sorte legen Benedickt Copeland. Han er opptatt av de fargedes svake posisjon i samfunnet og vil kjempe for å gjøre slutt på rasemotsetningene. Fra tid til annen oppsøker han Singer for å lufte tankene sine for ham. Der føler han at han får medhold. Opptatt av politikk er også den selvlærte marxisten Jake Blount. Han tar seg jobb på et tivoli. En kveld kommer Dr. Copeland og Blake sammen og blir sittende og diskutere. Man skulle tro at de to mennene fant hverandre, men nei, de er hele tiden mer opptatt av det som skiller enn det som forener. Mot slutten av boka oppstår det slagsmål på tivoli der en person blir drept. Jake blir revet med i tumultene og blir så jaktet av politiet. I sin desperasjon drar han hjem til dr. Copeland bare for å oppdage at denne har flyttet ut på landet. Datteren Portia kan fortelle at faren er syk, han har ikke vært seg selv etter den lange samtalen han hadde med Jake.
Det avgjørende disse personene har opplevd er tapet av Singer. Denne hadde full av optimisme reist ut til asylet for å besøke vennen sin Antonapilos. Men da han kommer fram, får han høre at grekeren er død. Dette blir et voldsomt slag for Singer. Han føler seg så alene som aldri før. Da han kommer tilbake til småbyen, finner han en pistol og skyter seg selv. Man kan si at Singers død, representerer fallet for de andre personene som sto ham nær. Selv om han bare var opptatt av grekeren og ikke hadde tanker for dem, var han blitt den viktige personen i deres liv.
Boka er bygd opp av mange ulike episoner, godt fortalt, men den samlende handlingen er stillestående og ligger mest på det indre plan.

Nyutgivelse av gammel klassiker fra sørstatene

Carson McCullers (f. 1917 d. 1967) utga i løpet av sitt korte liv fire romaner og et lite knippe med noveller, et par skuespill, litt poesi og noen essays. "The Heart Is a Lonely Hunter" utkom i 1940 og dette var hennes debutroman. Den utkom på norsk for første gang i 1945, og den ble gjenutgitt i 1971. Nå foreligger den atter i en nyutgivelse, og mange er dem som har fått øynene opp for denne gamle klassikeren av en sørstatsroman.

I og med at jeg hadde hørt så mye fantastisk om denne romanen, startet jeg min lesning med svært høye forventninger. Overraskelsen var derfor veldig stor da jeg etter hvert skjønte at denne romanen ikke traff meg helt.

Det mest fascinerende med romanen er kanskje at den kom ut i 1940, og at forfatteren den gangen bare var 23 år gammel. Det er nemlig ingen tvil om at det må mye modenhet og innsiktsfullhet til for å kunne skrive en roman som dette, hvor tematikken er de harde tredveårene, klasse- og raseproblematikk - for ikke å glemme kjønnsproblematikk og muligens også homofili. Her kalles de svarte for negre, slik det var vanlig å kalle dem før dette ble politisk ukorrekt å si. At oversetteren har valgt å beholde ord og uttrykk, slik de faktisk ble uttrykt da boka utkom i 1940, mener jeg er en nødvendighet og en styrke ved boka. Jeg er også glad for at vi ikke møter på bred østkantdialekt hver gang de lavere klasser åpner munnen.

Det er de harde tredveårene og vi befinner oss i en liten by i Sørstatene i USA. I sentrum for handlingen står Biff Brannon, som driver New York Café der folk kommer og går. Hit kommer også døvstumme John Singer, og rundt ham kretser en håndfull mennesker som alle har det til felles at de er ensomme og søkende. Singer er en klok mann som forstår det meste av hva som kan vederfares ulykkelige mennesker, og fordi han aldri setter seg selv i sentrum, oppnår han stor tillit i sin lille krets.

"I byen var det to stumme, og de var alltid sammen. Tidlig hver morgen kom de ut av huset der de bodde, og arm i arm gikk de bortover gaten på vei til arbeid. De to vennene var svært forskjellige. Den som alltid førte an, var en fet og drømmende greker. Om sommeren kom han ut i en gul eller grønn poloskjorte som var stukket uryddig ned i buksen foran og hang løst bak. Når det var kaldere, hadde han en formløs genser over. Ansiktet var rundt og glinsende, med halvt lukkede øyelokk og lepper som buet seg i et vagt, fåret smil. Den andre stumme var høy. Han hadde et våkent, intelligent uttrykk i øynene og var ytterst pertentlig antrukket." (side 9)

Grekeren heter Spiros Antonapoulos, og etter en del utagerende atferd blir han innlagt på asyl. Dette sørger nemlig Charles Parker for gjennom å bruke sin makt og innflytelse i byen. Slik ble man den gangen kvitt brysomme og uønskede individer i samfunnet. Å være farget innebar en større risiko, den gangen som nå ... John Singer kommer aldri over dette. Savnet av vennen, som han riktignok besøker hver gang han har mulighet for det, skal komme til å prege hans liv i en slik grad at livet nesten ikke er til å holde ut ... Vi forstår at det er noe mer enn "bare" et vennskap som har knyttet de to sammen.

Singer leier et rom i Kelly-familiens hus, og det gjør også flere andre. Der kommer han i kontakt med utleierens datter Mick Kelly, ei 12 år gammel jente som drømmer om å gjøre en karriere innenfor musikken. Ansvaret for småsøsknene hennes sluker henne imidlertid helt, og hennes egne drømmer ... ja, de forblir i grunnen bare drømmerier. Samtidig er det nettopp dette som holder henne oppe, godt støttet av den godeste Singer. I huset jobber også Portia, datteren av den svarte legen Benedict Copeland. I sin tid forlot kona ham sammen med alle barna deres. Hun kunne nemlig ikke leve med en mann som ikke klarte å underordne seg i samfunnet. Portia er den eneste han har kontakt med i familien.

Gjennom Benedict Copeland personifiseres rasemotsetningene. Han er en borgerrettighetsforkjemper som ønsker å mobilisere til kamp for at de svarte skal oppnå like rettigheter som de hvite. Dette går ikke upåaktet hen i disse tider, hvor all slags motstand oppfattes som truende og farlig. Copeland er en stolt mann, og nekter å innta en underdanig holdning overfor de hvite. Samtidig skjønner vi at det å tilhøre middelklassen og være svart og det å være fattig og hvit i grunnen går ut på ett. Man kommer seg ikke opp og frem i samfunnet når man er farget, selv om man får seg utdannelse.

"Han hadde prøvd å distansere seg fra de hvites stilltiende skamløshet i årevis nå. Hver gang han kjente motviljen melde seg, samlet han tankene og leste. Når han gikk rundt i gatene og ferdedes sammen med de hvite, beholdt han et verdig uttrykk i ansiktet og sa aldri noe. Da han var yngre, sa de alltid "boy" til ham, og nå var det "gamlefar". "Gamlefar, stikk ned på bensinstasjonen og hent en mekaniker til meg." Det var ikke lenge siden en hvit mann i en bil hadde ropt til ham. "Boy, gi meg en hånd med dette." "Gamlefar, gjør ditt og datt." Han overhørte dem, gikk videre med verdighet, og uten å si noe.

For et par kvelder siden var en beruset hvit mann kommet bort til ham på gaten og hadde halt ham med seg. Copeland hadde hatt med seg doktorvesken, og var sikker på noen var kommet til skade. Men drukkenbolten hadde bare halt ham inn på en hvit kafé, og de hvite mennene langs bardisken hadde hånet og spottet ham. Han visste at drukkenbolten gjorde narr av ham. Selv hadde han beholdt verdigheten." (side 93)

Underveis møter vi rebeller, fylliker, arbeidsledige og psykisk syke mennesker. Vi får innblikk i hva fattigdommen gjør med mennesker og hva det vil si å gå sulten til sengs nesten hver kveld. Dette er historier uten happy ending, der hver og en går til grunne på hvert sitt vis. De harde tredveårenes depressive slør legger seg over den søvnige lille småbyen, der håpet er at alt skal bedre seg, men hvor det eneste som ligger rundt neste sving er en ny krig, men som ingen av romanfigurene er i nærheten av å kunne vite noe om.

Gjennom persongalleriet har Carson McCullers med nokså bred penn tegnet et miljø som gir oss innblikk i mange sider ved et amerikansk småbymiljø i sørstatene på slutten av tredveårene. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel føler at jeg har lest det meste tidligere, må jeg minne meg selv om at boka utkom i 1940 og faktisk var temmelig enestående i sitt slag den gangen. Til sammenligning utkom Harper Lee´s "Drep ikke en sangfugl" først i 1961. Så hvorfor ble jeg likevel ikke så grepet som jeg kanskje hadde trodd og håpet på forhånd? Etter å ha bladd i papirutgaven av boka tenker jeg at det kanskje har å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven. Kanskje burde jeg ha lest papirutgaven denne gangen. Det er mange historier i boka, og i perioder kjente jeg på at det var en utfordring å holde de ulike personene fra hverandre. Dette er mye enklere å få til når man leser boka selv.

Siden jeg alltid har interessert meg sterkt for litteratur og film om samfunnets outsidere, er tematikken i boka en innertier for meg. Jeg elsker også idéen om litteraturens enorme evne til å få folk til å tenke litt lenger, i stedet for å la seg fange av tidens strømninger, som kan være temmelig begrensede for et samfunn. Flertallet har sjelden rett, og samfunnsutviklingen går fremover fordi noen våger å bryte ut av konformiteten og det som er opplest og vedtatt som sant.

Jeg håper ikke jeg skremmer andre lesere fra å lese denne boka. Jeg vil uten videre anbefale den sterkt, selv om den ikke slo meg fullstendig ut.

Boka ble første gang utgitt i 1940, men har nå kommet i ny utgave.
Handlingen foregår i en liten by i de amerikanske sørstatene i 30-årene.
Byen er full av originale skikkelser - ungjenta Mick som er full av store drømmer, fylliken Jake, kaféverten Biff, og den svarte legen som er forlatt av familien.
Døvstumme John får dem alle til å åpne seg om sine lengsler og drømmer, og han endrer livene deres for alltid.

Denne boka har blitt skrytt opp i skyene, men den traff ikke meg dessverre.

Kjempeflott roman fra sørstatene, om oppvekst tilhørighet og ensomhet. Anbefales sterkt!