Viser 1 til 4 av 4 omtaler

Hornbys klart svakeste bok til da i forfatterskapet. Fire mennesker som har tenkt å ta livet sitt på nyttårsaften ved å kaste seg ut fra et høyhus i London, gjør ikke det. De begynner i stedet å omgås de neste ukene.

Livet er verdt å leve, selv om det kan være drit store deler av tiden. Det er dette Nick Hornby bruker 300 sider å fortelle med denne romanen. Historien fortelles fra hver av de fire hovedpersonene. Ingen av dem er særlig likandes, og det er noe med tonen i denne boka som jeg ikke ble klok på. Åpningsscenen, med de fire på taket, må ha vært et kick å komme på for forfatteren. Men etter det mangler det en engasjerende historie her.

High fidelity, About a boy, How to be good og nå denne boka sier alle at selv om vi sliter, så hjelper det å ha folk rundt seg. I denne boka blir det overtydelig, og historien er for dårlig skrudd sammen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Denne boken begynte meget bra med 5 stk som møtes på toppen av den høyeste bygningen i byen. Alle har samme mål, de skal ta selvmord på selveste nyttårsaften. Boken begynte bra men dabbet betraktelig ned etter hvert. Endelig den rette boken med aksjon rettet mot det bisarre. Dessverre holdt ikke boken mine forventninger med å holde tempoet oppe, dessverre.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Norsk utgave, Fritt Fall

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det er nyttårafta, og på toppen av Topper’s House sit ein avdanke TV-vert og dinglar med beina. Ei middeladrande dame kjem bak han for å få låna stigen hans og klatra over kanten. Ei ung jente spring mot avgrunnen for å hoppa. Ein amerikanar kjem med pizza. Ingen set utfor dei 15 etasjane denne kvelden.

A Long Way Down handlar om Martin, Maureen, Jess og JJ, som alle har sine ting å stri med, og som alle har tenkt å ta livet av seg denne kvelden. Men møtet stoppar dei, iallefall for ei stund. Spørsmålet er om det er nok, om dei har noko å leva for, om dei eigentleg har grunn nok til å dø. Romanen er morosam, tankevekkande og til tider gripande, men tippar aldri over verken i det sentimentale eller det verkeleg kloke – til det er hovudpersonane for munnrappe, hendingane dei vert utsett for for rare, og stilen til Hornby for lett.

Historia er fortalt i fyrste person frå dei fire hovudpersonane, noko som gjer at den både får eit episodisk preg, at ein ser dei ulike hendingane frå ulike sider, og vert kjent med fire svært ulike personar. Eg høyrte denne som lydbok frå Peguin, og denne vert lesen av fire ulike stemmer, som gjer ein strålande jobb. Eg ser for meg personane som om dei skulle stått framfor meg, og særleg Pauline McLynn og Beattie Edmondson overbeviser som Jess og Maureen.

A Long Way Down er ikkje Nick Hornby sin best kjende roman, men har mange av trekka dei andre bøkene hans har. Musikken er kanskje nedtona, men dei einsame – og likandes – personane, leitingi etter seg sjølv, dei tapte draumane og humoren er til stades. Dette er ein roman som ikkje kan anna enn å få ein i godt humør, trass det sørgelege utgangspunktet.

Omtalen vart fyrst publisert her.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

TralteKaren RamsvikToveRisRosOgKlagingKjell F TislevollNora FjelliHarald KSynnøve H HoelLeseberta_23Ellen E. MartolEivind  VaksvikRune U. FurbergMarteJarmo LarsenRonnyLailaKirsten LundReadninggirl30Marit HøvdeVannflaskeMonica CarlsenEster SPiippokattaDemeterTor-Arne JensenKarin  JensenAstrid Terese Bjorland SkjeggerudPer LundVibekeKristineBjørg Marit TinholtTine VictoriaInger-LiseSolingar hSiv ÅrdalLibris50NorahTone SundlandTanteMamie