Bokelskere.no

Same forteljar stil som den seinare utgitte Septologien, til og med litt av dei same namna.
Ein ganske dyster (og krevande) historie. I mi forståing handlar det om einsemd, sakn, vanskeleg kommunikasjon. Eg slit litt med å tru på historia om tidligare personar som heimsøker huset, eller kanskje helst heimsøker hovudet til nolevande personar. Det er likevel ein fin leseopplevelse.

Intenst og vakkert om tap, sorg og savn. Boken er kort, og kan leses på et par timer. Opplevelsen og innholdet sitter imidlertid igjen i lang tid etter at boken er lest.

«Det er Ales» er ekstremt tung for sine knappe sider. Det er slitsomt å lese. Jeg irriterer meg tidvis over skrivestilen, de manglede punktum, evinnelige komma. Dialogen, slik den er satt opp her, synes jeg er rotete og irriterende. Og alt ho tenkjer og seier og alle gjentakelsene av alt. Jeg var ved å gi opp, for jeg orket ikke starten. Det ble rett og slett plagsomt å lese(,selv om jeg forstår at dialogen her på mange måter er ganske naturlig). Men jeg er glad at jeg holdt ut, for dette er på sitt beste (bålet, når han ser unge-Ales med Kristoffer, Kristoffer og Brita med Asle) veldig flott. Nærmest mystisk, det minner meg om en spøkelseshistorie. Tidvis er dette en nydelig leseopplevelse, nesten rørende. Men er det bra? Er det bra å oppleve at jeg kveles av språket, til tider? Eventuelt kan denne fortviles av å lese andres fortvilelse være et godt grep – opplevelsen av kvelning kan kobles til drukning, en sentral dødsårsak her, samtidig som jeg opplever Signes fortvielse og sorg. Det fungerer altså på denne måten. Samtidig ønsker jeg noe mer ut av en leseopplevelse. Jeg ønsker å nyte boka, eventuelt lide på en god måte– å føle noe mer. Dette er muligens ikke en opplevelse det er lett å sette ord på, men det er noe ved «Ales» som jeg ikke føler treffer meg så hardt som det burde. Likte slutten da. Ble nysgjerrig på annet av Fosse.