Det er sagt mye om denne boka! Er det mer å si? Ikke egentlig, men jeg gjør det likevel, for som Rosa99 siterer i sin anmeldelse «når du har lest den en gang, så sitter den i hodet for alltid.»
Vet ikke om det blir til evig tid, men akkurat nå tar den stor plass og jeg føler for å oppsummere.

Handlingen i boken er på ingen måte det vesentlige. Det Woolf klarer å skape hos meg som leser er innblikk i, og oppfatning av, de enkelte personene. I tillegg evner hun å skape store forventninger hos meg.
Uten å vite det begynner jeg, fra første side, å lage meg ideer og tanker om hva som kan være så spesielt med fyret, vil det bli noe av turen, hvordan det ser ut der, hvem vil de møte og hva som vil skje, og jeg bygger meg en egen forestilling om turen ut dit.
Det kan muligens skyldes en egen opplevelse fra barndommen, da min mor og jeg skulle ut å fly for første gang. «Alle» rundt meg snakket med oppglødde stemmer om hvor heldig jeg var som skulle ut å fly. Hvor spennende det kom til å bli og ikke minst hvor gøy det kom til å være.
Husker ikke i skrivende stund hva jeg så for meg, men jeg kan love at skuffelsen var stor da jeg skjønte at det innebar 2 timer fastspent i et sete, altfor liten til å kikke ut, med en sliten og uoppmerksom mor ved min side, som fylte den ene spyposen etter den andre.
Det var kanskje sånn James hadde det, og derfor skuffelsen hans ble så stor når turen til fyret ikke ble noe av i første del av boka.

Gjerne er det ikke tilfeldig at forfatteren har valgt et fyrtårn. Det er symbolsk for våre rettesnorer og viser vei mot mål i livet. Vi får blant annet høre om James sine to mål - komme seg til fyret og få ros av sin far. Etter en monoton og kjedelig tur i båt, oppnår han begge mål i løpet av de siste sidene. Jeg fylles med lettelse, nå kan han forhåpentligvis sette seg nye mål å sikte mot.

Det Woolf klarer på mesterlig vis er å skrive troverdig om måten tankene hopper fra det ene til det andre og hvordan følelsene følger etter. Hvor lett tanker påvirkes og hvor sprikende de kan være.
Jeg er litt uenig med meg selv om hun, slik Åsmund skriver i sin omtale, «setter ord på følelser som alle har.» Jeg synes først og fremst hun beskriver hvordan hovedpersonene prøver å unngå de store følelsene.
Det kjennes mer som om de ulike følelsene (f.eks kjærlighet og savn) ikke egentlig beskrives så inngående, men at hun med få ord får leseren til å fylle ut disse følelsene fra egen bagasje. Må nok lese den igjen for eventuelt å verifisere denne oppfattelsen.

Virginia poengterer godt hvordan små hendelser fra barndommen fester seg og blir med oss på reisen gjennom livet. Hun evner også å få fram at det uuttalte også setter spor i oss. Hun minner meg, og seg selv, virker det som, om at tanker ikke alltid har noe med sannheten å gjøre. Som hun også avslutter boken med, når Lily avslutter en tankerekke:
Eg har hatt min visjon!

Boken gjengir, etter min mening, tanker og følelser som er universelle. Temaene er like relevante i dag som for hundre år siden - forholdet mellom menn og kvinner, forholdet mellom foreldre og barn, forholdet mellom generasjoner. Jeg kan forstå at boken kommer høyt opp på rankinglistene, og kommer sikkert til å lese eller høre den igjen.

Eg har venta litt med å lesa den nynorske utgåva av Til fyret.. har vore og er veldig glad i Merethe Alfsen si bokmålsomsetting. MEN bøyer meg i støvet for Brit Bildøen sin nynorske versjon. Ein bragd! Frisk, får fram andre aspekt betre synest eg, m.a humoren. Og Skald sin serie med nyomsette klassikarar er vakre utgåver reint fysisk også.

Hvordan står det til med lesevilkårene dine, kjære venn? Lesevilkårene dine er summen av indre og ytre forutsetninger for å lese. Kan du bokstavene? Det kan du nok. Kan du forstå setninger? Det kan du sikkert også. Men kan du motstå fristelsene som roper på deg når lesingen går tregt (smågodt, sosiale medier, YouTube og tv-serier)? Og har du i et liv med gode lommer til uforstyrret dyplesing? Eller kommer det store og små mennesker og sier "pappa/Ole! (hvis du heter Ole)" innen det har gått tre minutter?

Du trenger ikke full pott på alle spørsmålene over for å lese Til fyret av Virginia Woolf, men det hjelper. Jeg begynte på denne boka tre ganger før jeg kom forbi side 15. Og det skyldes mest min egen sløvhet enn avbrudd fra omgivelsene, tror jeg. Woolf har en krevende stil, med stadige sprang i perspektiver og fortellerstemmer. Og det skjer ikke så mye på det ytre planet. En gruppe mennesker vurderer å dra på tur til et fyrtårn i nærheten. Ti år senere vender en del av den samme gjengen tilbake til samme sommerhus.

Forrige gang jeg leste en modernistisk überklassiker var det bare respekten for inventaret som gjorde at jeg ikke slengte William Faulkners Larmen og vreden i veggen. Det står fortsatt som en av de verste leseropplevelsene mine.

Til fyret er noe helt annet. Den har en drømmeaktig, hallusinatorisk kvalitet. Som alle store forfattere klarer hun å sette ord på følelser som alle har, men også forvandle vår helt vanlige verden - et hvilket som helst sted i Storbritannia er scenen - med setninger. Og alt brytes opp med glassklare enkeltsetninger som feier all verdens Instagram-quotes av banen.

Det er sikkert mye symbolikk i Fyret og garantert en haug med motiver jeg ikke fikk med meg. Det gjør ingenting, det er helt greit å ha noe å glede seg i neste lesning. Utvilsomt den beste boka jeg har lest til nå i 2021.

På bokomslaget til romanen Til Fyret av Virginia Woolf står det at den er et mesterverk og en av de mest sentrale romanene i moderne litteratur. Til fyret ble utgitt i 1927, og romanen har jeg kjøpt og lest fordi jeg har et lite prosjekt der jeg ønsker å vite mer om den genierklærte Virginia Woolf og bøkene hun utga.¨

Mesterverk; jeg har tenkt mye over hva som gjør at enkelte bøker blir omtalt som mesterverk. Selv om jeg synes Til fyret var enklere å komme gjennom enn Mrs Dalloway, skal jeg være så ærlig på at konsentrasjonen forsvant litt for ofte da jeg leste del en. At den var nyskapende da den ble utgitt tviler jeg ikke på. Men jeg savner at noen forklarer hva som er det mesterlige i den.

I boken jeg skrev om i innlegget

Biografi: Virginia Woolf av Bjørg Vindsetmo

står det:

«Det boklesende publikum i England hadde forlengst oppfattet at Virginia Woolf var en romanforfatter de måtte lese hvis de skulle kunne rose seg av å «følge med» og å være intellektuelt oppegående. Oppdagelsen hadde absolutt ikke gledet dem, for Virginia var ingen lett forfatter å forholde seg til, og Mrs. Dalloway og Til fyret ble regnet som vanskelig tilgjengelige og «eksperimentelle».«

Romanen er et portrett av hennes mor og far. Bjørg Vindsetmo skriver:

«Dette var gode år med berømmelse og stadig økende selvsikkerhet. Likevel lå depresjon og angst på lur, og med jevne mellomrom lå Virginia til sengs og ble pleiet som prinsessen på erten av Leonard. Sommeren og høsten 1925 hadde hun en av sine lengre sykdomsperioder og var nesten konstant sengeliggende i over fire måneder. Denne gangen var det nok ikke bare selskapskarusellen som hadde snurret for fort. Virginia hadde begynt å skrive Til fyret. Tilsynelatende skrev hun lett og flytende - selv om hun strevde med komposisjon og formproblemer. Men Til fyret var boken om Virginias barndom, om mor og far og om familien Stephens sommerparadis i Talland House. Skrivingen virvlet opp både lykkelige og smertefulle barndomsminner som sikkert bidro til at hun ble syk. I tillegg var det ofte slik at Virginia trengte å ligge i sengen i perioder hvor hun samlet seg om en ny bok.»

Romanen på 206 sider er inndelt i tre deler: Vinduet, Tiden går; og Fyret. Fra biografien:

«Å si at Til fyret handler om Virginia Woolfs barndom er selvfølgelig en grov forenkling. Virginia sa at hun snarere skrev en sørgesang enn en roman, men ikke et øyeblikk blir fortellingen om herr og fru Ramsay privat. Kanskje kunne man kalle romanen en reise til lyset? Kunsten seirer over død og sorg og savn, kunstneren skaper orden i kaos: «Midt i kaos fantes form; alt det som fløt og drev falt brått til ro,» sier Virginias alter ego, maleren Lily Briscoe. Allerede på planleggingsstadiet visste Virginia Woolf at de tre delene skulle handle om «far og mor og barn i hagen; om døden; og om seilturen til fyret.»

Mellom første og siste del går det ti år. Jeg likte del to og tre bedre enn første del. Noen av de lange tankerekkene i del en ble i overkant overlesset for denne leser. En annen ting er formen hun velger. Et eksempel fra del en:

«Ikke før var måltidet over, sa forsvant herr og fru Ramsays åtte sønner og døtre fra middagsbordet, lydløst som hjort, og søkte tilflukt på soverommene, som var det eneste sted i huset der en kunne ha fortrolige diskusjoner om alt og ingenting; Tansleys slips; den nye valgloven; sjøfugl og sommerfugler; folk; mens solen flommet inn i loftsrommene, som var atskilt bare av tynne plankevegger, slik at en kunne høre hvert eneste fottrinn, høre den sveitsiske piken gråte over sin far som lå for døden av kreft i en dal i Graubünden, skinte på flaggermus, flanellsbukser, stråhatter, blekkhus, malerposer, biller og småfuglkranier, mens den varmet opp de lange, krusete tangremsene som var spikret opp på veggen så de gav fra seg en lukt av salt og gress, en lukt som også satt i handklærne, fulle av sand etter badingen.»

Uten å lese slike setninger full av informasjon om igjen og veldig sakte, har ikke jeg en sjans å få med meg innholdet. Jeg tviler på om en mer leservennlig form hadde gjort det hun skriver her til dårligere litteratur. Men når jeg da har opplevd del en til tider i overkant strevsom å komme gjennom, oppveier mye i del to og tre slitet. Et eksempel fra del to:

«Da nå huset stod tomt, med stengte dører og madrassene rullet opp, kom de løsrevne vindene, fortropper for en stor hær, susende inn, strøk over nakne planker, nappet og viftet, møtte ingenting i soverom eller stue som helt kunne motstå dem, bare tapeter som blafret, treverk som knirket, nakne bordben, gryter og dekketøy som alt var støvet, anløpent, sprukkent. Avlagte, etterlatte ting – et par sko, en jaktlue, noen falmete skjørt og jakker i skapene - var det eneste som hadde bevart en menneskelig form, og som med sin tomhet vitnet om at de en gang lhadde vært fylt av liv og bevegelse; at hender en gang hadde strevd med hekter og knapper; at speilet en gang hadde rommet et ansikt; hadde rommet en tredimensjonal verden der en skikkelse snudde seg, en hånd gjorde en rask bevegelse, døren åpnet seg, barn kom styrtende inn; og gikk ut igjen. Nå speilte det bare lyset, som dag etter dag, lik en blomst som speiler seg i vann, fikk sitt klare bilde kastet tilbake fra veggen midt imot. Bare skyggene
av trær som viftet i vinden, bøyde seg dypt på veggen og formørket et øyeblikk flaten der lyset speilte seg; eller en fugl i flukt kastet en svak skygge som flakset sakte over gulvet i soverommet.»

Mesterverk eller ikke; jeg angrer ikke på at jeg leste romanen. Det som jeg likte ved den er så bra at jeg oppveier passasjer da jeg sleit. Det å kjenne til Virginia Woolfs liv mener jeg er en fordel når en leser Til Fyret. Jeg er spent på den siste boken jeg skal lese; Et eget rom.

Bilder av fyr har jeg ikke annet enn dette som jeg tok av en fyrlykt ved hotellet her på Larkollen en tidlig morgen i juni:

Omtalen er kopiert fra bokbloggen min her

Første sats var ganske lang og krevende og på det tidspunktet ikke en sekser. Der presenteres flere temaer og personer og det er lett å ledes ut i kjedsomhetens detaljer; skal de da aldri komme seg av sted til fyret? Andre del er en hurtig sats der viktige opplysninger ofte bare nevnes i forbifarten eller i parentes, men det er her man innser storheten i verket. Tredje del er finalen, og nå kommer de kanskje til fyret? På den annen side, var det lengselen etter å reise dit, reisen selv, som var målet? For er det egentlig noe å foreta seg når de først er kommet fram? Og hva med dem som ikke ble med?

Jeg likte boka veldig godt. KREVENDE, men med et utrolig godt språk, og med god psykologisk innsikt og skarpe iaktagelser av menneskelig natur og samspill. Mer i mitt blogginnlegg HER

Hadde gledet meg til å lese Virginia Woolf, men denne boken var en skuffelse. Personskildringer og problemstillinger som sikkert var representative i en annen tid.

Mesterlig om lengsler og savn

Virginia Woolf (f. 1892 d. 1941 - hun tok sitt eget liv) rakk å utgi 17 bøker mens hun levde, men ytterligere fem bøker ble utgitt etter hennes død, dersom jeg kan stole på opplysningene som er oppført på Wikipedia. Kun syv av hennes bøker skal være oversatt til norsk. Mens hun levde var hun et signifikant medlem av the Bloomsbury Group, en britisk gruppe som besto av forfattere, intellektuelle, filosofer og kunstnere, og som virket i London i mellomkrigstiden. På mange måter var medlemmene av denne gruppen forut for sin tid hva gjaldt spørsmål som feminisme, passifisme og seksualitet.

Blant Virginia Woolfs mest kjente romaner inngår "Mrs. Dalloway" (utkom i 1925), "Til fyret" (1927), "Orlando" (1928) og "Et eget rom" (1929). Hennes måte å skrive på - gjerne betegnet som "stream of conciousness" - vakte stor oppsikt den gangen, fordi dette brøt med den tradisjonelle fortellerstilen som hadde en begynnelse, et kronologisk hendelsesforløp (dvs. handling) og en avslutning. "Romanen handlet jo ikke om noen ting", mente man. "Stream og conciousness" kjennetegnes ved beskrivelse av en konstant strøm av tanker og følelser som foregår inne i et menneske - en bevissthetsstrøm eller mer moderne omtalt som "den indre dialogen" alle mennesker har gående med seg selv. På den måten fjerner man seg på sett og vis fra en oppfatning om at det finnes en objektiv ytre sannhet, idet dette fremstår som høyst subjektivt alt etter hvilket perspektiv man tar. Spenningene i fortellingen bygges dermed mer opp på et indre plan, mens den ytre handling blir mindre vesentlig.

I "Til fyret" - en roman som er delt i tre deler: "Vinduet" (foregår over noen timer), "Tiden går" (10 år senere) og "Fyret" (noen timer senere) - møter vi ekteparet Ramsay, deres åtte barn og en hel del venner og bekjente som er innlosjert hos dem mens de befinner seg på sitt sommersted ved Cornwall. Mr. Ramsey er forfatter og hele hans verden sirkler rundt hans ego. Omverdenen oppfatter ham som tyrannisk, der han når som helst kan fyke opp i et forferdelig sinne, og særlig sønnen James lider under dette. James er sterkt knyttet til sin mor, og hele hans tilværelse er i grunnen preget av ett eneste ønske: å komme ut til fyret. Dette avfeier faren og dermed er den saken ute av verden.

Kvinnene er stort sett objekter for mennenes behov, og alt handler om ynde og skjønnhet. Sånn sett kommer den unge ugifte kunstneren Lily Briscoe sørgelig til kort, for ikke er hun noe syn for øyet ("skrinn peppermø") og ikke er det egentlig noen som tar kunsten hennes særlig alvorlig. Alt handler om mennene og dyrkingen av deres fortreffelighet.

"Om Shakespeare aldri hadde eksistert, spurte han (Mr. Ramsay - min tilføyelse) seg selv, ville verden da ha sett svært annerledes ut enn i dag? Er sivilisasjonens utvikling avhengig av store menn? Er gjennomsnittsmenneskets kår bedre nå enn på faraoenes tid? Er forresten, spurte han seg selv, gjennomsnittsmenneskets kår noe mål på hvor langt sivilisasjonen er kommet? Kanskje ikke. Kanskje er eksistensen av en slaveklasse en betingelse for det gode liv. Heisføreren på undergrunnen en evig nødvendighet. Tanken vekket ubehag. Han gjorde et kast med hodet. For å slippe bort fra den, ville han bestride gyldigheten av å tillegge kunsten så stor betydning. Han ville hevde at verden er til for gjennomsnittsmennesket; at kunsten bare er overfladisk pynt på den menneskelige tilværelse, ikke uttrykk for den. Heller ikke Shakespeare er av vital betydning i så måte. Uviss på hva han egentlig ville oppnå med å rakke ned på Shakespeare og forsvare mannen som for evig og alltid står i heisdøren, rev han et blad av hekken. Alt dette skulle serveres for de unge menn i Cardiff neste måned, tenkte han; her, på terrassen, gikk han bare og samlet slikt som kom i hans vei ..." (side 47)

Men om Mrs. Ramsay tilsynelatende er unnseelig utover å være blendende vakker og alltid strikkende på en eller annen strømpe, så trekker hun umerkelig i trådene i kulissene. Det gjelder bare ikke å konkurrere synlig om den oppmerksomhet ektemannen så og si har eneretten på. Mrs. Ramsay gjør seg absolutt dypsindige tanker om livet - tanker som er fullstendig utilgjengelig for hennes mann - først og fremst fordi han aldri har vist noen interesse for det, og dernest fordi hun for lengst har sluttet å elske ham og derfor ikke ønsker å ha ham delaktig i sitt indre liv.

"Hvorfor se så mørkt på livet? sa han. Det er meningsløst. For det var pussig; og hun trodde faktisk at det var tilfelle: at han, med alt sitt tungsinn og all sin fortvilelse, i det store og hele var lykkeligere og mer fortrøstningsfull enn hun var. Mindre utsatt for menneskelige bekymringer - kanskje det var derfor. Han hadde alltid sitt arbeid å falle tilbake på. Ikke at hun var "pessimist", som han anklaget henne for å være. Men hun så på livet - og en liten strimmel av tid viste seg for hennes indre blikk, hennes femti år. Der var det - livet. Livet, tenkte hun, men tenkte ikke tanken til ende. Hun betraktet livet, for hun hadde en tydelig forestilling om det, som noe virkelig, noe personlig, som hun verken delte med sine barn eller sin mann. Det pågikk en slags dragkamp mellom henne og livet, der hun hele tiden prøvde å få overtaket, og livet gjorde det samme; og iblant parlamenterte de (når hun satt alene); hun husket at det hadde vært store forsoningsscener; men stort sett måtte hun, merkelig nok, innrømme at hun oppfattet dette hun kalte livet som noe grusomt, fiendtlig, som ikke nølte med å kaste seg over en hvis en gav det en sjanse."(side 63)

Holdningene til kvinnenes bidrag i selskapslivet kommer svært tydelig til uttrykk i Mr. Tanleys tanker idet han entrer arenaen på side 88:

"Han aktet ikke å la de tåpelige kvinnene sitte der og snakke nedlatende til ham. Han hadde sittet og lest på rommet sitt, og var kommet ned, og nå syntes han alt virket tåpelig, overfladisk, uvesentlig. Hvorfor kledde de seg om? Han var kommet ned i vanlig klær. Han hadde ingen selskapsklær. "En får nesten aldri noe av interesse i posten" - sånt noe sa de bestandig. De fikk menn til å si det også. Det var forresten sant, tenkte han. Det skjedde dem aldri noe av interesse. Året rundt gjorde de ikke annet enn å snakke, snakke, snakke, spise, spise, spise. Det var kvinnenes skyld. Kvinnene gjorde sivilisert samvær umulig med sin "sjarm" og sine tåpeligheter."

Mrs. Ramsay forsøker å leke Kirsten Giftekniv mellom Lily og Mr. Tanley, heldigvis (!) uten å lykkes. De to representerer to ytterligheter som ikke lar seg forene i datidens England.

I del to - "Tiden går" - er Mrs. Ramsey død, og etter hvert dør også to av barna (en i krigen og en i barsel). Lily er atter tilbake på landstedet, og det bygger opp til en spenning mellom henne og Mr. Ramsey. Hun blir dessuten vitne til at sønnen James, som nå er nesten voksen, higer etter sin fars anerkjennelse uten å få det.

Del tre - "Fyret" - handler talende nok om at det kanskje omsider skal bli noe av turen ut til fyret ... Dessuten står forsoning sentralt.

"Til fyret" er av mange betegnet som en av 1900-tallets viktigste romaner, selv om den nesten ikke har noen ytre handling. Her borres det derimot dypt inn i sinnene til romanpersonene. I en artikkel ført i pennen av Hilde Bruvik og Marta Norheim på NRKs nettsider den 08.04.2010, er litteraturviter Annka Ryall sitert:

"Det er en roman som, når du har lest den en gang, så sitter den i hodet for alltid. Det er også en roman man kan ta opp når som helst og lese om igjen, og som endrer seg i forhold til hvor man selv står i livet. Jeg tror kanskje man må være voksen, og ha opplevt et tap, for å skjønne hva romanen handler om, sier litteraturviter Annka Ryall, som skriver bok om Virginia Woolf på norsk."

Kan man si at Virginia Woolf og hennes roman "Til fyret" har aktualitet den dag i dag? Hva kan en slik roman gi oss, utover å fortelle om hvordan man så på kvinnerollen og mannsrollen for nesten 100 år siden? For det første er romanen meget vakkert skrevet, tidvis nesten lyrisk. Bare dette i seg selv gjør romanen til en nytelse å lese.

"Våren, uten et blad å kaste, naken og lysende som en jomfru, striks i sin kyskhet, hånsk i sin renhet, la seg over markene, storøyd og årvåken og fullstendig likeglad med hva tilskuerne måtte tenke og gjøre." (side 133)

Dernest er det interessant hvordan forfatteren fanger opp små nyanser i stemningsskifter, og klarer å beskrive dette uten de helt store faktene. Dette i en tid hvor man helst holdt sine følelser for seg selv. Hun viser en dyp psykologisk innsikt i sine personskildringer, noe som gir persongalleriet en dybde og en troverdighet som er imponerende. Jeg vil påstå at dette er en kunstart som det er sjelden å finne blant dagens forfattere. Gjennom filmer som "The Hours" og ikke minst det faktum at forfatteren tok sitt eget liv, er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan hennes depresjoner må ha innvirket på temaene hun var opptatt av og skrev om. Spenningsfeltet mellom døden og livet er tilstede i bøkene hennes, og hun var nok en som visste hva det innebar å være langt nede og ikke øyne noe håp. Min interesse for å grave videre i Virginia Woolfs forfatterskap er i ferd med å våkne for alvor! "Til fyret" fortjener etter mitt skjønn terningkast seks!