Bokelskere.no

Denne leste jeg i en alder av 15 år og den var et fantastisk første møte med surrealisme sammen med "Hjerteskjæreren". Anbefales alle tenåringer!

• Skrevet av Boris Vian
• Under originaltittelen L'écume des jours
• 154 sider
• utgitt av Tiden Norsk Forlag
• i 2005 (fransk orig. 1947).

Dagenes skum er Boris Vians mest kjente roman, og den har fått en helt spesiell status som kultklassiker. Handlingen er også blitt bearbeidet som film og opera. Boka er surrealistisk og usannsynlig, men på en måte som gjør den frydfull å lese. Her fisker kokken Nicolas åler ut av kranen, musene fungerer som menneskenes beste venn, to soler skinner inn i gangen til Colin, og arbeid blir sett på som livets største skam fordi det nedsetter menneskene til maskinenes nivå.

Det lille som kan regnes som handling i boka omfatter en kjærlighetshistorie mellom Colin og Chloé. De treffer hverandre på fest og gifter seg kort tid senere i boka. Colin bruker store deler av formuen sin på bryllupet, og på å gi Chloé alt hun ønsker seg. Under bryllupsreisen blir Chloé plutselig syk, og vil raskt trenge mye medisiner og pleie. Colin bruker derfor resten av formuen sin på blomster og høyfjellsopphold for å holde sin elskede i live. Han må selge sine mest dyrebare eiendeler etterhvert som pengene begynner å ta slutt. En voksende vannlilje i Chloés lunger gjør at hun sakte men sikkert blir svakere og svakere.

I tillegg til Colin og Chloé, følger vi en bihandling som omfatter Chick, Alise, Nicolas og Isis. Chick er Colins bestevenn, og en lidenskapelig samler av Jean-Sol Partres verker. Han er ikke særlig rik, men bruker opp alle pengene sine for å nå målet om å eie alt Partre noen gang har gitt ut. Colin gir ham i medynk en nett sum som skal finansiere bryllupet mellom Chick og Alise, men Chicks store lidenskap skal etterhvert vise seg å bli hans store undergang. Nicolas er Chicks kokk og Isis deres felles venninne.

Min oppfatning av boka skiftet flere ganger under den korte lesningsperioden. Jeg skiftet mellom å la meg fascinere til å la meg irritere, fordi jeg ville forstå meningen bak alt det surrealistiske vakre og dystre. Boris Vian beskriver de mest vulgære hendelser i en nøktern stil: "Boksen ramlet med et brak i brosteinene og smadret benet til et barn som lekte i gaten. Ungen ble lempet bort til fortauskanten, og boksen ble heist opp på likvognen. Det var en gammel rødmalt lastebil, og den ene av bærerne satte seg ved rattet." Boka starter med å beskrive en idyllisk og overnaturlig tilværelse, men blir stadig mørkere etterhvert som karakterenes verdener begynner å rase sammen. En slags ubehagelig Kafka-stemning brer seg også over enkelte deler av historien, særlig gjenkjennelig i dens beskrivelse av et uendelig byråkrati:

-Jeg trenger fire mann, sa Chick. -OK, sa personalsjefen, - De skal få dem i morgen. -En av rensestrålene funker ikke mer, la han til. -Det angår ikke meg, sa personalsjefen. - De må høre ved siden av. Chick gikk ut igjen og måtte gjennom de samme formalitetene før han kom inn på materialsjefens kontor. ... -Jeg skal få undersøkt verkstedet Deres, sa materialsjefen. -Det haster, sa Chick. - Produksjonsnivået synker. -Det angår ikke meg, sa materialsjefen. - Hør med produksjonssjefen.

Dette er en bok full av overraskelser og uventede formuleringer. Den er både vakker og ekkel, og jeg mener at Boris Vian bringer noe helt nytt og originalt til bordet med denne romanen. Anbefales ikke til dem som foretrekker en superlogisk historie. Boken forutsetter en leser som klarer å legge igjen sine egne forventninger til hvordan verden skal være, og som hengir seg fullstendig til den verdenen som forfatteren serverer oss. Terningkast fem!