Bokelskere.no

Jeg får alltid en merkelig følelse av å lese amerikansk skjønnlitteratur, og denne er intet unntak. Det slår meg ofte som litt fremmed, kanskje preget av fremmedfølelse eller avstand til hva som foregår. Vel - det er i hvert fall hva som slår meg etter å ha lest denne. En slags distansert observasjon til hva som foregår, en litt resignert sådan. Den virker igrunn tosidig inn på meg, det gjør meg litt forvirret og oppskjørtet, men også måteholdent spørrende til hele boken. Alt dette sier meg i grunn at jeg har lest noe bra - det som virker er bra.

Denne boken av Mccullers er for meg en slags nøktern berettelse om hverdagen mest av alt. Om de skilleveier vi møter - og hvordan vi tar fatt på angsten når vi møter denne. Det er kanskje mest av alt historien om Mick, som berører meg. Og det er noen gylne øyeblikk i et barns dømmekraft eller mangel på sådan (som kanskje handler om omsorgssvikt), hvilke følger det får. Hvordan hverdagen kan virke inn på et barn - som ikke ses av voksne. Uavhengig av det psykologiske, så evner Mccullers å gi et innblikk i noen menneslers sinn ved å behandle det så naivt og ensidig som det ofte er (inntil det er i interaksjon med andre).

Nei, jeg avslutter innlegget der. Boken har en renhet eller ærlighet i seg, i sin enkle, ikke-kommenterte fremstilling av sjelsliv. Ved et par anledninger skuer også hovedpersonene inn i angstfulle møter med forandring, og da gnistrer det av boken.