Bokelskere.no

Gaiman vet hvordan han underholder leseren. Både når det kommer til humor, spenning og dramatikk. Det er sikkert og visst! Etter å ha lest om lag 20 sider av boka, økte spenningen og nysgjerrigheten i meg. Jeg så sekvensene helt tydelig og klart for meg, og laget egne bilder av karakterene, slik de ser ut for min del. Jeg fikk raskt vite at Richard egentlig bærer på en masse usikkerhet - spesielt med tanke på hva han vil gjøre med livet. I løpet av boka gjennomgår han en eksistensiell krise, og samtidig evner han å komme seg styrket ut av det hele. Beundringsverdig! Kvinnen ved navn Door, samt livvakten Hunter, The Marquis the Carabas og engelen Islington, er alle spennende karakterer, som vet å prege leseren med deres væremåte og ord. Jeg fikk spesielt sans for Door, siden hun virker veldig omsorgsfull og ikke minst klok av seg. I løpet av historien blir de utsatt for en rekke prøvelser både mentalt og fysisk. Boka tar også for seg tap, hvordan det er å stå på egne bein, smerte, fellesskap, savn og redsel. Hele følelsesregisteret er å finne i Neverwhere. Boka berørte meg følelsesmessig. Jeg kunne kjenne meg igjen i skuffelsen av å vite at noen har lurt deg trill rundt, savnet etter trygghet, usikkerheten, samt følelsen av å være i utkanten av samfunnet. Det å føle at en ikke tilhører en plass er noe hver og en av oss føler på i større eller mindre grad. For min del er det noe jeg føler daglig på.

Enkelte som har lest boka mener at den er skummel. Jeg derimot synes at noen av scenene var skumle, men i all hovedsak er Gaimans verk vanvittig spennende. Å, for en fantasi han har! Londons underverden, spesielle evner, forvirringen mellom virkelighet og fantasi, underlige skikkelser... Jeg ble virkelig beveget av denne boka, og jeg følte med karakterene og hva de gikk gjennom på godt og vondt. Slutten kunne ikke vært bedre. Den var fenomenal! Jeg likte denne boka så godt at når den tok slutt ble jeg ordentlig trist. Jeg skulle virkelig ønske at karakterene i Neverwhere, eksisterte i det virkelige liv... Historien fenget meg så til de grader. Forfatteren skriver så det er enkelt å forstå hva boka går ut på - til samme tid som at han viser oss hvordan karakterene er gjennom ord og handling. Fremdeles har han et velutviklet ordforråd selv om han tilsynelatende skriver på en enkel, forståelsesfull måte. Jeg skjønte ikke helt poenget med boka i begynnelsen, men etterhvert som tiden gikk ble jeg oppmerksom på at boka tok for seg undringer vedrørende eksistens, livet og identitet. Hvem er Richard Mayhew og hva vil han med livet sitt? Selv om boka var underholdende fikk den meg til å tenke på at noe galskap og turbulens i livet skaper variasjon og spenning. Om en lever komfortabelt og ikke er villig til å ta en eneste sjanse blir livet ens fryktelig ensporet.

Slik jeg velger å tolke budskapet vil forfatteren at vi skal reflektere over hva vi virkelig ønsker å gjøre med livet vårt, istedenfor å henge oss opp i alskens rutiner og ikke lenger være i stand til å være spontan. Når en først blir voksen er det lett at livet kun dreier seg om barn, familie og jobb. Akkurat det tenker Richard på i Neverwhere. Åpenbart savner han å ha det moro og å nyte livet. Han trenger forandring, og når han først får øye på Door vet han å gripe sjansen. Om det hele er tilfeldig, eller om det dreier seg om skjebnen, forblir usikkert. Heldigvis finner han seg til rette i underverdenen, og ved bokas ende har Richard blitt en helt ny person eller gjenfødt, alt ettersom hvordan du velger å se det.

Richard Mayhew har ein god jobb, gode vener og ein flott kjærast. Greitt, ho dreg han med på museum mot hans vilje, men han ser liten grunn til å protestera. Heilt til den dagen ho vil gå forbi ei jente i naud. Då bryt Richard laus, ber med seg jenta heim, og dermed er det trygge og gode livet i London Above over. Jenta, Door av huset Arch, kjem frå London Below, det ukjente London under byen som er fyllt av rotter, kloakkar, ville dyr, heltemodige kvinner, leigemordarar med fyldige ordforråd - og englar.

Richard did not believe in angels, he never had. He was damned if he was going to start now. Still, it was much easier not to believe in something when it was not actually looking directly at you and saying your name.

Neil Gaiman har skapt ei heilt ny verd, basert lausleg på undergrunnskartet av London. Plutseleg betyr Knightsbridge, Earl's Court og Blackfriars noko heilt anna enn ein hadde trudd før. Han leikar seg med plassar og språk, og har skapt ei spenningshistorie der vårt London ligg og vakar i utkanten - som Richard ser me at det er der, at det er noko som liknar, men me kan ikkje heilt nå det. Det er lett og ledig eventyr og fantasy, men det kan òg fungera som ein spydig kommentar til synet på sanningi, på det normale. For kva er verkeleg, og kva er fantasi - og er eit London Below verkeleg so absurd?

Door scratched her nose. "There are little bubbles of old time in London, where things and places stay the same, like bubbles in amber," she explained. "There's a lot of time in London, and it has to go somewhere - it doesn't all get used up at once." "I may still be hung over," sighed Richard. "That almost made sense."

Eg oppdaga Neverwhere i eit "godt" tilbod frå min leverandør av lyttestoff, Audible. Der var BBC sin nye produksjon av Neverwhere, og eg lytta i fem timar, litt forvirra over dei raske sceneskifta, men mest nysgjerrig på kor dette kunne enda - og svært begeistra over skodespelarprestasjonane, mellom anna ved James McAvoy og Benedict Cumberbatch. Når det var over gjekk eg og kjøpte papirversjonen, fordi eg ville ha meir. (Dei som vil ha litt, kan jo byrja der eg byrja, eller på BBC radio 4, som sender heile serien no i juli). Versjonen eg har lese er forfattaren sin eigen - det vil sei ei samansetjing av det han skreiv etter å ha skrive "originalen"*, som var manus til ein BBC-serie på 90-talet, og den amerikanske versjonen. So dette er den endelege, liksom. Me får sjå på det, men at den kjennest ferdig - jo det er heilt sant. Dette er Gaiman i toppform.

Neil Gaiman (f. 1960) er ein britisk forfattar med ei mengd ulike romanar, teikneseriar, manus osb på samvitet. Den nyaste romanen hans, The Ocean at the End of the Lane, vart nettopp Book of the Year i Storbritannia sin National Book Awards. Neverwhere kom fyrst ut i samband med fjernsynsserien ved same namn i 1996, og var hans fyrste solo-roman. Den vart som nemnt skriven om eit par gonger.

*Dette kunne gitt grunnlag for (enno) ein lengre diskusjon om originalar, versjonar, adapsjonar osb, men det skal eg spara dykk (og meg) for.

Fyrst publisert her

Radioteaterversjonen går på BBC4 denne jula. Hurra!

Å, dette var fantastisk! Beste skuspillerne og kuleste historien av fineste forfatteren.