Viser 1 til 3 av 3 omtaler

Terningkast: 5 1/2

“The Noise is a man unfiltered, and without a filter, a man is just chaos walking.”

Jeg skulle egentlig lese en annen Patrick Ness bok før jeg begynte på Chaos Walking trilogien, men kom over lydboka til The Knife of Never Letting Go og tenkte hvorfor ikke. For min del tror jeg det var et pluss at jeg valgte å høre på den istedet for å lese den på grunn av det muntlige språket. Å lese dialekt/slang kan bli, for meg, irriterende og distraherende i lengen, så å faktisk høre dialekten istedet for å lese den var mye bedre. Da slapp jeg også å irritere meg over at ord som "station" er skrevet som "stayshun" osv. Dette er bare meg da, de fleste som har lest boka sier de ble vant til det etterhvert, så det burde ikke skremme noen fra å lese den.

Selve handlingen var en ordentlig berg-og-dalbane. Ting skjedde nesten hele tiden og det var sjelden noe dødtid. Anbefales på det sterkeste til fans av fart og spenning, og interresante post-apokalyptiske verdener. Du kan ikke være redd for å lese om barn i ukomfortable og voldelige situasjoner.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har hørt mye om denne serien, Chaos Walking, og har lenge hatt lyst til å lese den. Så jeg bestemte meg for å kjøpe dem. Det er jeg så glad for. Nå har jeg nettopp lest The Knife of Never Letting Go og er veldig imponert.

Boka handler om Todd, som er den eneste gutten igjen i Prentisstown, en by med bare menn og en gutt. (I denne verdenen er det også noen vesen som kalles spackle, men de skal være utdødd). Todd lever i en verden hvor alle kan høre alles tanker. De kaller det Støy (Noise). Jeg synes dette er en virkelig kul idé, og jeg lurer på hvordan forfatteren har kommet på det. Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan leve i en slik verden. Det virker utrolig slitsomt, og jeg tror at jeg ville hatt konstant hodepine. Jeg tror også at jeg hadde følt meg svært utilpass. Jeg liker godt å kunne være alene iblant.

Todd og Viola, som er hovedpersonene i boka, likte jeg veldig godt. Jeg synes de er veldig godt beskrevet, og de utfyller hverandre. De er der for hverandre og sier de rette ordene den andre trenger å høre for å komme seg videre. Jeg liker vennskapet deres veldig godt. Når Viola leser for Todd, holdt jeg nesten på å begynne å gråte, scenen er så rørende.

Manchee er Todds hund. Han er så søt, morsom og irriterende. Jeg elsker Manchee! Manchee, som alle andre dyr, kan snakke. Hunder er noen av de mer intelligente,(sauer for eksempel, er så dumme at det eneste de kan si er sau), men Manchee er ikke så veldig smart. For det meste sier han bare "Todd?" Jeg ble virkelig glad i ham.

Boka er skrevet veldig muntlig, og noen ord er skrevet akkurat slik de blir uttalt. Though er skrevet tho, og station er skrevet stayshun. I begynnelsen syntes jeg det var litt forvirrende, men jeg vente meg for til det. Jeg ble faktisk veldig glad i måten å skrive på, og følte at jeg ble bedre kjent med Todd på den måten, (han forteller i jeg-person). Det var lettere å tro på Todd som person siden boka var skrevet på den måten.

Som vanlig var det en person i boka jeg absolutt ikke likte, Aaron. Han er presten i Prentisstown, men om han følger Gud eller Djevelen vet jeg ikke. Jeg tror ikke at det har vært mange litterære karakterer jeg har mislikt så sterkt, kanskje bare Penny i Gone-serien. Måten han dukker opp hele tiden, og hva han krever av Todd, er helt forferdelig og galt! Hvordan kan noen være så korka i hodet sitt og gale som det Aaron er?

Historien om Prentisstown er helt forferdelig. Jeg kan ikke skjønne at noe slikt kan ha blitt holdt hemmelig. Hvordan er det mulig? Todd, stakkars, er født midt oppi det hele. Det må ha vært grusomt for ham å få høre det!

Typisk så ender det med en cliff-hanger, og det er ikke en liten en. Jeg er så glad jeg har både The Ask and the Answer, bok to, og Monsters of Men, bok tre, i bokhylla mi.

The Knife of Never Letting Go er kjempespennende og morsom, men til tider er den også utrolig trist. Det er en av de aller første gangene tårer rant nedover kinnene mine mens jeg leste. Det var så forferdelig og trist at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Glad jeg ikke satt på et fly eller buss!

Anbefales på det aller sterkeste. Hvorfor har ikke flere lest disse?

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ååå, Patrick Ness, du gjør meg så frustrert og akkurat nå hater jeg deg litt, men jeg tror jeg hater deg mest fordi jeg elsker deg for hvor intenst engasjerende du skriver og det er egentlig et godt tegn når en bok gjør meg så gal og frustrert at man får lyst til å kaste den i veggen fordi den er så enormt spennende og intens og det skjer nye vrier hele tiden og så tror man liksom at ting vil ordne seg, men nei da, så kommer en ny vri og arg! Dette er egentlig ikke en omtale, mer et lite frustrasjonsutbrudd som sikkert vil slettes etter hvert. Konklusjonen er hvert fall at Patrick Ness er AWESOME og at jeg nå bare mååå lese resten av Chaos Walking-triologien fort som svint, må finne ut hvordan det går :)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Eivind  VaksvikLailaHelen SkogTrude JensenDolly DuckSolveigReidun SvensliIngunn SPiippokattaReadninggirl30Torill RevheimFindusHeidiHilde Merete GjessingEmil ChristiansenTine SundalKari ElisabethAnniken RøilIngvild SAnne-Stine Ruud HusevågOle Jacob OddenesKirsten LundFride LindsethMarit HøvdeG LskognymfenEllen E. MartolmarithcVannflaskeVibekeBjørn SturødSynnøve H HoelBjørg L.IreneleserKorianderBeathe SolbergMarit HåverstadsiljehusmorAstrid Terese Bjorland SkjeggerudCarine Olsrød