Bokelskere.no

Et glansbilde av fronten i 1. verdenskrig?

En god bok av en kjent forfatter som bærer stort preg av både tiden den er skrevet og forfatteren den er skrevet av. Språket er noe gammeldags og formelt. Handlingen kan være litt treig for noen men selv likte jeg den godt ettersom den hadde framdrift og en begynte å undre seg over hva som ville skje. Uten å røpe slutten vil jeg si at den er noe skuffende og litt meningsløs, selv om den samtidig sier mye om tiden og omstendigheten hvor handlingen foregår.

Jeg skulle helst ha lest den på orginalspråket engelsk om det var opp til meg, men ettersom vi måtte lese denne til skolebruk i norsktimen hadde jeg ikke noe annet valg en å lese den på norsk.

La meg legge hodet på blokken og si at boka ikke berørte meg i det hele tatt. Skildringene av krigens vesen, venting, kjedsomhet og plutselig brutalitet, sitter godt. Men jeg skulle likt å snakke med den som kalte dette "vår tids ypperste kjærlighetsroman" (sitat omslagsteksten). Kjærlighetsforholdet mellom soldat Frederic og sykepleier Catherine er helt fritt for kjemi og troverdige replikker, de kommuniserer knapt. Frederic er selvopptatt og kald, Catherine er snill, men selvutslettende og enkel. Når historien etter hvert handlet mest om dem og mindre om krigen, falt interessen min. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Amerikanske Frederic Henry er sanitetsoffiser i den italienske hæren under fyrste verdskrig, og ligg i krig mot austerrikarane sør i Alpane. I ein av dei fyrste offensivane han er ein del av vert han alvorleg skadd, og på sjukehuset i Milano vert han nærare kjent med den engelske sjukepleiaren Catherine. Attende i krigen verkar alt enno meir meiningslaust.

“Så rart, tenk å være i den italienske armé.”

“Jeg er ikke egentlig i hæren, bare i ambulansen.”

“Det er rart likevel. Hvorfor er De det?”

“Jeg vet ikke,” sa jeg. “Det er ikke alltid noen forklaring på allting.”

Hemingway er kjent for ein svært knapp, nærast minimalistisk, stil, der skildringar vert nedprioritert og berre det mest naudsynte er med. Dette gir romanane hans ein nesten kald tone, men der dei sterke kjenslene og undertonane slår enno sterkare gjennom enn om ein skulle dvelt ved dei og forklart i kvar minste detalj.

Det vert og påstått (mellom anna i etterordet i mi bok, skrive av Hans H. Skei) at Hemingway dyrka maskuline, fysiske ideal, og at hovudpersonane hans er “menn utan kvinner.” Det kan langt på ved stemma, kjærleiken til Catherine vert til dømes meir fastslegen enn skildra:

Gud vet at eg ikke hadde villet bli forelsket i noen. Men Gud skal vite at jeg var blitt det […]

Likevel er lukka Fred finn hjå Catherine det som best viser absurditeten i krigen, sjølv om kjærleik og lukke er lite handfaste storleikar. Det er berre i små augneblinkar utanfor samfunnet at ein kan vera lukkeleg.

Farvel til våpnene vert rekna som delvis biografisk, sidan Hemingway sjølv jobba som ambulansesjåfør ved den italienske fronten under fyrste verdskrig. Skei påstår at Farvel til våpnene er ein “anti-krigsromansom syntes å fange inn hva en hel etterkrigsgenerasjon mente om krig og heroisme.”