Viser 1 til 2 av 2 omtaler
Jacques er sin herres hjelpende hånd, følgesvenn og samtalepartner. Det vil si det er Jacques som prater mest, men han må finne seg i å bli stadig avbrutt underveis til et ukjent bestemmelsessted. Fortellerstilen er absurd og humoristisk. Selv om Diderot legger ut på en rekke sideveier, kommer alle, inkludert leseren, til en leseverdig slutt.
En innskutt historie eller novelle på 40-50 sider (også med mange avbrudd) går med til å fortelle hvordan det gikk da Mme de la Pomeraye skulle hevne seg på sin troløse beiler, markien av Arcis. Hvor godt fortalt er denne historien? Det kan nok diskuteres, og det gjør da Diderot også. I det hele tatt minner han oss om at som forfatter har han styring på det hele, i motsetning til Jacques som mener at alt som skjer her i verden allerede står skrevet i stjernene.
Diderot viser selv til Rabelais, Laurence Sterne og andre forfattere som skriver i den samme absurde stilen. Blant moderne forfattere synes jeg det er lett å tenke på Italo Calvino, Milan Kundera, Samuel Becket og til og med vår egen Jon Fosse.
Sist sett
