Bokelskere.no

Litterære feinschmeckere får ha meg unnskyldt: Stendhals Rødt og svart ble ingen epokegjørende leseopplevelse for meg. Interessant, naturligvis, siden forfatteren visstnok var en pioner i den europeiske romankunsten, men ellers dørgende kjedelig. En forviklingshistorie om den unge Julien Sorel, som vokser opp i en familie av analfabeter, men selv er så enestående lese- og skrivefør at han blir huslærer hos borgermesteren og forfører borgermesterinnen. Han blir siden sendt på presteseminar og avanserer deretter til sekretær for en fornem adelsmann - og blir forført av adelsfrøkenen. Etter intriger og sammensvergelser blir han innhentet av fortida og reagerer såpass uklokt at han ender sine dager et hode kortere.

Dette tror jeg ikke på. Trass i at forståsegpåere mener romanen gir et godt tidsbilde av Frankrike omkring 1830, blir persongalleriet for meg bare tegneseriefigurer. Julien sukker over at de militæres storhetstid er over, jesuittene infiltrerer og intrigerer, dueller utkjempes (og duellantene blir bestevenner etterpå), og høygravide adelsdamer stresser omkring for å påvirke advokater, dommere og juryer. Har man ei ledig stund på dagen, skriver man åtte siders brev fulle av høytflygende floskler, og markiens sekretær drar på reise med lommene fulle av pistoler.

En del av scenene er komiske (utilsiktet?) - blant annet får vi flere detaljerte beskrivelser av hvordan man ved hjelp av en stige kan skaffe seg nattlig tilgang til sin hemmelige elskerinne.

Stendhal skal sjøl ha sagt at han skrev for "et lykkelig mindretall". Jeg er nok ikke blant dem.

Rødt og sort (1830) - en glemt klassiker?

Introduksjon
Rødt og sort ble utgitt under pseudonymet Stendahl i 1830. Den er skrevet av forfatteren Marie-Henrie Beyle. Romanen handler om den unge og svært begavede Julien Sorels vei oppover i samfunnet.

Handlingen
Julien er sønn av en tømmermann og kommer fra enkle kår på den franske landsbygden. I motsetning til sin far og to brødre er Julien svært interessert i historie og litteratur. Dette faller ikke særlig i smak hos faren, noe som blant annet illustreres av scenen hvor vi blir presentert for Julien for første gang. Faren leter etter Julien som har gjømt seg unna arbeidet:

«Så fikk han [faren] øye på ham – han satt overskrevs på en bjelke opp
under taket og leste i stedet for å passe sagverket. Et syn som ikke
kunne vært mer vederstyggelig for gamle Sorel. Han kunne kanskje
tilgitt gutten at han var så spinkel av vekst, så lite skikket til
tungt arbeide og så forskjellig fra brødrene. Men denne lesingen var
det verste, den hadde han ingen tålmodighet med»

Julien hører ikke at faren roper på ham og faren bruker en stokk for å dytte Julien ned fra bjelken. Julien faller ned og slår seg:

«Julien var fortumlet efter slaget, men trakk seg bort til plassen sin
ved siden av sagbladet. Han blødde og hadde tårer i øynene, mindre på
grunn av smertene enn fordi han hadde mistet den boken han var mest
glad i.»

Boken falt i elven.

Juliens usedvanlige åndelige evner (han har blant annet lært seg hele det gamle testamentet utenat på latin) gjør at han får stilling som huslærer hos landsbyens rikeste og mektigste person, borgermester Monsieur de Rênal. Der utvikler han et forhold til M. de Rênals unge kone. Da skandale truer stikker han av og begynner på presteseminaret i Besançon til tross for han ikke er særlig religiøs. Ved seminaret råder sneversynthet og det er lite rom for refleksjon og kritisk tenkning. Julien kommer imidlertid i kontakt med mektige personer innen kirke og adel. Han får stilling som sekretær hos en samfunnstopp i Paris og utvikler et forhold til dennes datter. Målet er tilsynelatende nådd.

Mine tanker om boken
Det er ikke vanskelig å se hvorfor Rødt og sort har en obligatorisk plass i verdenslitteraturen. Den er først og fremst en samfunnskritisk roman. For en begavet mann fra nedre samfunnslag var det kun to veier å komme seg oppover i samfunnet; den ene var å bli prest og den andre var å gjøre karriere i militæret. Julien har ikke noe annet «valg» enn å velge veien som hykler. Historien om Juliens vei oppover har en viss parallell til Alexander Kiellands roman Jacob (1891), selv om Julien er langt mer sympatisk enn Tørres Snørtevold.

Rødt og sort er overraskende «moderne» til å være fra 1830. Den franske forfatteren André Gide har påpekt at den var forut for sin tid. Stendahl klarer nemlig å få frem et rimelig godt bilde av det uforutsigbare ved menneskepsyken, noe som ikke var like vanlig i samtidens romankunst. Det overraskende er hvordan Julien handler mot slutten av boken.

Boken er velskrevet, vittig og har et rikt språk. Et eksempel er fra en scene hvor Julien frykter medstudentenes reaksjon på et oppdrag han skal utføre for Pater Chas:

«Aha! De er redd for våre små lurendreiere borte på skolen? Det er
pent av Dem å sende dem en kjærlig tanke, men er veien mindre skjønn
fordi der er torner på hekken langs grøftene? Vandringsmannen vandrer
videre med freidig mot og lar tornene sitte og mugne på kvist.»

Jeg likte boken svært godt!