Bokelskere.no

En god del år etter at jeg kjøpte Steinbecks samlede verk klarte jeg tilslutt å klamre meg gjennom en av bøkene før jul. Og Vredens druer viste seg å være et solid stykke arbeid med evigaktuelt tema men også et godt stykke omstendelig i form.

Hva da med dobbelt så tjukke Øst for Eden? Dobbelt så omstendelig? Evige utredninger om maisaksens vekst, tur/retur for skilpadden som krysser veien? Får vi følge bilselgeren en hel arbeidsdag? Heldigvis ikke.

For en skulle knapt tro det er samme forfatter som står bak disse to bøkene. Nå er jeg av og til litt usikker på hva mitt fagområde er, men det er ikke nødvendigvis tekstanalyse. Uansett er det tydeligvis mye som har skjedd for Steinbeck på de tretten årene fra han skrev Vredens druer og frem til denne boka ble lansert.

Jeg skal ikke kjede dere med å skrive om hva historien handler om, det høres uansett ikke særlig spennende ut. Det er litt rydding av stein her, litt planting av trær der. Det som er spennende er hva Steinbeck gjør med karakterene.

Noen ganger får de det bare virkelig bra til, som Carsten Jensen i Vi, de druknede og Hans Fallada sin Alle dør alene. Bøker som ikke kjennetegnes av helt magisk plot men av unikt beskrevet karakterer som opplever helt vanlige ting. Okey ikke helt vanlig da men nesten.

Øst for Eden er altså full av slike unike karakterer, og for min del kunne den vært enda et stykk Vredens druer tykkere. Carsten Jensen og Hans Fallada må rydde plass på toppen av pallen. Her er det bare for Steinbeck å tatovere på terningkast seks med det samme.

Eg hugsar særleg skildringane og dialogane i boka som eg las for mange år sidan. Minnast at eg såg fram til dei djupe samtalane mellom personane i boka og at det traff meg sterkt.