Bokelskere.no

Det ække ofte jeg leser dikt, men alikkavæl nokså regelmessig. Mange ganger har jeg null utbytte av det, kort og godt. Dikta gir meg ingenting, fordi jeg i min enkelhet ikke fatter dem. Men en gang iblant er det et eller annet uhåndgripelig i diktet som fanger oppmerksomheten, som gjør at jeg leser det igjen, eller det hender også at diktet går rett i fletta på meg helt umiddelbart. Jeg får følelsen av at jeg har sett noe vakkert, og leser på nytt, og på nytt. Det vakre trer enda klarere fram, og et vell av tanker og assosiasjoner settes i gang.

Og min sikreste vei til suksess i lyrikkens verden er Hans Børli. Derfor går det aldri veldig lang tid mellom hver gang jeg blar i Børlis samlede. Den har jeg holdt på med i tjue år, og det blir nok minst tjue til, om jeg ikke har takka for meg før dét.

i årevis har forfatternavnet Hans Børli dukket opp, og hver gang har jeg tenkt at det sannelig er på tide å gå denne forfatteren mer etter i sømmene. Men så går årene, og ..... Graset gror, for å si det med tittelen på et av Børlis kanskje mest kjente dikt. Graset gror,.......og så glemmer man så lett.
Plutselig en dag kom jeg på det igjen, og en mastodont av ei bok lå der hemmelighetsfull og spennende i forsetet på bilen på vei hjem fra biblioteket. Siden da har den fulgt med meg overalt. For dette er ingen page turner, - dikt skal nytes i skimmeret fra ettertankens lys. Det er en produktiv forfatter det er snakk om, så lesingen har foregått i kjøkkenet, badekaret, sofakroken og soverommet. 500 sider med dikt er et bra stykke arbeid å fordøye.
Og for ei skattkiste jeg var smart nok til å hale med meg for noen uker tilbake! Det er bare så synd at forfatteren er ute av tiden, for var han ikke det ville jeg sendt ham noen velvalgte ord om forfatterskapet.
Det er ikke mange forfattere som trollbinder meg på det viset at tiden bare kommer og går, og så plutselig har det gått et par timer, men det gjør altså Hans Børli.
Det er en dyphet og en kjærlighet til blant annet natur og skog som griper om seg, og ikke slipper taket. Og fra de dype skogene beveger han seg også inn i analyse av samfunnet, - ord som like gjerne kunne vært skrevet i dag, før han berører de skjøreste aspektene ved det å være menneske. Ensomhet, det å bli gammel og kjærligheten, blant annet.
Kjære Hans Børli, forfatterskapet ditt står støtt i skogen, lik ei stor, gammel gran som ikke blir berørt av tidens tann. Takk for at du skrev ned dine innerste tanker og lengsler, slik at jeg fikk lese og kjenne igjen biter av meg selv, samfunnet, skogen og verden.
Du er en forfatter jeg kommer til å vende tilbake til når jeg trenger ord jeg selv ikke makter å kreere. En sekser får du av meg i dag, mens snøen smelter, regnet faller og skyene leker med vinden over fjelltoppene her midt i landet.

Skogen dikter er han blitt kalt, og det har vel nesten blitt en klisje. Men man kan kjenne skogslufta når man leser i boka, banna bein. Anbefales sterkt.