"blikktrommen" i tittelen på dette storverket av Günter Grass vil jeg tro er hovedpersonens måte å kommunisere på. En meget original måte å formidle en historie og et budskap på. Oskar Matzerat , bokens ubestridte hovedperson, er født hyperintellektuell, og gjennomskuer like etter sin fødsel sine omgivelser med knivskarp , nesten analytisk klarhet. Det han ser, er en verden bygget på løgn og bedrag som han slett ikke har til hensikt å ta del i. At han er født dverg er en feil, i beste faall en myte. Saken er at Oskar som mentalt allerede er helt utvokst, er 3 år da han tar en beslutning om at han ikke vil vokse mer. Altså i fysisk forstand og når han nesten samtidig får en blikktromme i gave, bestemmer han seg for at han bare vil "snakke" ved hjelp av dette lekeinstrumentet. Det fordi Oskar mener at trommespill helt overlegent symboliserer det løgnaktige språket hans omgivelser inngir ham.
At Oskar blir "en vedvarende treåring" er altså et intellektuelt valg tatt av ham selv. Det eer faktisk ikke-som alle vil måtte tro- et handicap. Det høyst originale fortellerperspektivet ( etter min erfaring) blir en glimrende utgangspunkt for for en skildring av Tyskland fra slutten av 1920-tallet til etterkrigstiden, der vi følger "dvergen" Oskar gjennom ulike karrierer, steder og -ikke minst-miljøer. Merk for eksempel at mannen som forsyner Oskar med stadig nye blikktrommer jøde, og butikken hans blir knust under krystallnatten. Oskar reiser også til fronten, men er lite brukbar som soldat. Derimot gjør han det glimrende som sirkusartist (dvergers sikreste levemåte den gang som nå?) og musiker.
Blant bokens mange særegenheter skildres for eksempel "Løkkjelleren" et sted hvor det tyske borgerskap går for å få servert løk , ikke til å spise, men makabert nok, for å gråte ut sine sorger, før de så går opp fra kjelleren og dermed kan Tysklands hverdag fortsette som om ingenting var hendt. de viser seg at Oskars tromming kan forløse folks følelser liksom løken: Men Oskar må slett ikke oppfattes som noen humanist. det er nemlig ham selv , trommen, hans kunstneriske suksess og seksuell fetisj for sykepleiere som er essensen i Oskars høyst individualistiske beretning.
Dvergperspektivet gir ham uten tvil en mulighet for grotesk forstørrelse og -ikke mins; forvrengning.
bare 14 år etter krigen kunne gi et forbløffende komplekst og fremfor alt kritisk bilde av den tyske middelklassens medvirkning i krigen.
Oskars selvalgte krymping kan man jo ta for en protestaksjon, en frivillig tilbaketrekning, en flukt fra den verden som omgir ham like fra fødselen. Men man må også da kunne se Oskar i så stor grad velger seg selv , som en ekstrem iscenesetting av et eksistensialistisk budskap, Og ikke minst må man -synes jeg- kunne tolke hans valg av tromming som sitt språk, som en hyllest til kunsten : En arena der mennesket kan skape en tankemessig og utrykksmessig frihet for seg selv.
Uansett en sjelden bok, en god sådan. Kanskje ikke så "lettlest" som en kan tro, eller snarere: vil tro. Men fortellingen har en egenkraft man sjelden finner og vil nok for mange stå som et av hovedverkene i den moderne tyske litteratur.
