Bokelskere.no

Jeg våger å påstå at Kristopher Schau er rockens Tarjei Vesaas og med denne boken kanskje også et hestehode over den gode Vesaas. Kristopher presenterer en klinisk og nøyaktig beskrivelse av menneskers eksistensielle ensomhet. Den nysgjerrige og undrende stilen i språket blandet med observasjonen av det såre og urettferdige ved å begraves som ukjent og glemt gjør at boken fremstår som et mesterverk. Det som slår meg er at denne boken gjør noe med deg som ingen andre bøker noen gang har gjort. Og da tenker jeg at her er det noe helt unikt.

Kristopher Schau er mest kjent som Tv-personlighet, musiker, radiovert og for en del stunts som har vært en smule kontroversielle. Med På vegne av venner viser han andre sider av seg selv.

En sjarmerende og svært synlig bok
På vegne av venner: et essay ble utgitt i 2009 og husker den var svært synlig på den tiden. Ofte venter jeg med å lese bøker som blir fort og ofte synlig, og heller få dem med meg senere, hvis interessen fremdeles er der. Hørte denne på lydbok mange år etter at boka ble utgitt, og den holder seg godt den dag i dag, da det fremdeles er ofte mye snakk om ensomhet i media.

Schau var arbeidsledig da han begynte på dette prosjektet, og hadde dermed dårlig råd, så derfor måtte han finne på forskjellige måter å komme tidsnok til disse begravelsene. I begravelsene han møtte opp i, var det enten svært få eller ingen som møtte opp. Han beskriver ensomme liv som ikke har satt spor, men likevel gjør det det gjennom denne boka.

Liker godt Schaus selvironi blandet med en dose alvor, handlingen har en fin balanse av det, og det er heller ikke bare om ham, men om menneskene han møter underveis i dette prosjektet, og hva slags inntrykk det gir ham. Det var forfriskende å se andre sider enn de rebelske sidene av ham, som man har fått med seg gjennom media oppgjennom årene. I På vegne av venner møter man en medfølende, reflektert og alvorlig Schau som kommer med noen små drypp selvironi i alt det svarte.

Mye ensomhet
Selv om man vet fra før av om at det er mennesker som blir begravet, nesten anonymt på grunn av at de ikke har noen nære, så det er fint at Schau gir dem et ansikt og påminner oss som leser den, at ganske mange er alene. Det er et evigvarende problem.

Dette er en svært kort bok på bare, 91 sider, men så er det jo egentlig et essay som tittelen sier. Lengden var akkurat passe til at Schau fikk frem både et tema som er aktuelt, humor, og en liten bit av hans egen hverdag. En fin liten blanding av alt uten at det mistet fokus, som det ofte gjør når noen nevner seg selv i en bok. Fint tema og en god bok å gruble på i ettertid.

Fra min blogg: I Bokhylla

Boken til Schau På vegne av venner leste jeg en omtale av i æsculap nr 4/2017 – et magasin for medisinstudenter, og utgaven handler om død. Tuva Stranger skriver innledningsvis i anmeldelsen:

"Budskapet mitt er enkelt: les eller hør denne boka. Det er en del år siden den kom, men den blir nok (dessverre) aldri utdatert. I avisa kan man lese dødsannonser der det står «På vegne av venner», etterfulgt av tid og sted for begravelsen. Her står det ofte en liste over pårørende til avdøde, men i noen tilfeller finnes ikke denne listen. Få eller ingen dukker opp til seremonien, og kommunene ordner det praktiske. Kristoffer Schau bestemte seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, og skrev mens han gjorde det. «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.»

Etter å ha lest boken er jeg enig; boken til er ikke utdatert - den er fortsatt lesverdig og tankevekkende. I boken utgitt i 2009 skriver han at han var arbeidsledig da han bestemte seg for prosjektet, og skriver:

«Så så jeg bildet. Det var en artikkel i Aften Aften der det sto om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.
Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet. Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose.
Det var altså ingen som kom? Ingen. Som i null. Ingen venner. Ingen familie. Ingen. Var det sånn der ute? Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en torn, funksjonell prosess.
Så jeg forsøkte å sette ord på det.»

Omtalen er utdrag fra dette blogginnlegget - link

Får meg ikkje til å trille terning... Gjer nesten alltid terningkast til romanar, men har lita erfaring med å lese essay og føler meg ikkje kompetent. Dessuten syntes eg heile idéen bak denne boka, og ikkje minst gjennomføringen av ideen, er såpass genial og flott at eg ikkje klarer å vere heilt objektiv uansett.. Så eg skriv heller litt om korleis EG opplevde denne boka (lydbokversjonen, Storytel)

Ei original lita bok om det å vere eit menneske, om livet, og døden, og einsemd, kjærleik,.. Og mykje meir kjem frem når vi følger Kristopher Schau gjennom ein vinter og vår kor han deltar på kommunale gravferder (gravferder kor den daude ikkje har nokre pårørande som stiller opp...). Foruten det nevnte får vi også eit innblikk i korleis besettelser kan utføres når ingen er der for å sjå og høyre. Sjeler ein likevel musikk? Kva slags tale skal presten helde? Kan ein ha begravelse uten å utføre preken og song? Kva seier ein om eit menneske som ingen kjem for å ta farvel med? Kven er desse menneska?

Hadde ikkje forventa at dei mindre enn 100 sidene skulle by på såpass mange smarte tanker, djupe betraktninger og originale refleksjonar...

Årets 25. bok: " På vegne av venner", av Kristopher Schau

Aktuell bok om ensomhet. Begynte å gå i offentlige begravelser til personer uten familie og venner. Tankevekkende.

Å bli begravet uten en venn tilstede

Interessant tema, men overfladisk behandling. Schau setter i gang et interessant prosjekt, men klarer ikke å formidle annet en overfladiske beskrivelser med vekt på egen opplevelse. Andre har skrevet mye bedre om dette temaet, (ensomhet) - for eksempel Kjersti Annesdatter Skomsvold; "Jo fortere jeg går jo mindre er jeg".

Boken lovade mer æn vad den høll, så jag blev besviken. Sjælva id\en var helt underbar men sen blev det inte så hemskrt mycket av det hela. Tyværr...

Femordsomtale: Reflektert om gravferder i einsemd

Litt lengre omtale:
Schau gjeng inn i dette bok-prosjektet med eit handicap; som nasjonalt rølpe-ikon og medie-sprellemann skal det godt gjerast å bli tatt på alvor når ein skriv om menneske som blir jordfesta i einsemd. Men forfattaren feier all tvil til side i løpet av dei første sidene; dette er ei reflekterande og ærleg tekst, og attpåtil godt skrive.

Prosjektet er som følger; etter å ha sett ein avisreportasje om kommunale gravferder der ingen kjem for å ta avskjed med den avlidne, bestemmer han seg for å oppsøke slike gravferder i heile 2009 og formidle inntrykka frå dei. Han gav seg etter 1/3 av året, men samla likevel saman tekstene han skreiv i etterkant til ei lita bok.

I tekstene reflekterer han over liva og lagnadane til dei avlidne, og over prestane som anstrenger seg for å lage ei anstendig gravferd trass i at ingen kjem for å delta. Men han reflekterer også vel så mykje over korleis det virkar inn på han sjølv å gå i desse gravferdene, og over korvidt deltakinga hans vil vere eit forstyrrande element for eventuelle sørgande som måtte dukke opp.

Sjølv om tekstane er gode og reflekterande, sit eg med kjensla av at Schau kunne gjort meir ut av dette bokprosjektet. Det blir litt knapt med berre referat frå gravferdene og tankar omkring eigne kjensler. Vidare lurer eg på om premissa for prosjektet øydelegg litt for autensiteten i opplevinga som blir skildra. Kanskje hadde det vært lettare å gå i desse gravferdene dersom han ikkje var kjendis, og kanskje har det at han orienterte gravferdsetaten og gravferdsbyrå om prosjektet sitt i forkant påverka forma gravferdene fekk? Men uansett, resultatet blei ei fin bok til ettertanke, og Schau, som eg på ingen måte ringakta frå før, steig mange hakk i min aktelse medan eg las den.

Kva skjer når nokon skal gravleggjast og det ikkje kjem eit einaste menneske i bisettinga? Kva vert sagt? Vert det sagt noko i det heile?
Kristopher Schau skriv ei ærleg og empatisk bok om kommunale bisettingar.