"Kanskje du kommer til å fryse i det mørke portrommet. Men du vil være tapper, ikke sant Bertie? Vi vil begge være tapre, for gjennom tapperhet soner vi. Den lykke jeg skal hente til oss, er tyvegods, og når vi siden nyter lykken, er det godt å vite at vi allerede har sonet for tyveriet." Heretter følger jeg deg helt hjem, s. 11,
Kjell Askildsen er ikke enkel forfatter å like. Ikke fordi han skriver dårlig eller ikke har noe å si, men fordi mange av de mest fremtredende sidene ved det meste som har gitt ut, nærmest er meislet til å appellere for de få. Det gjelder alt fra hans stil, til karakterene han skriver om og utfordringene de møter. De berører sjeldent.
Det er ikke tilfeldig. Karakterene i Askildsens noveller, både de middelaldrende, de gamle og de eldre, er ofte mennesker som lever et indre liv. De er, for å bruke en vannmetafor, ofte mennesker som skvulper når de blir opprørte heller enn å bruse. Mennesker som reagerer på store og små påkjenninger med et følelsesmessig uttrykk som man ikke kjenner seg igjen i. Som dermed ikke berører.
Det er mye av det i "Heretter følger jeg deg helt hjem".
I den første novellen, møter vi en kvinne som bokstavelig talt lever et interiørt liv. Hun er nemlig en hjemmeværende og barnløs kvinne som er gift med en mann som ikke gir henne oppmerksomheten hun desperat trenger. Reaksjonen hennes er ikke å forsøke å få det et annet sted, men jobbe hardere med å vinne hans ømhet.
De neste novellene, hvorav en foregår i London, er forglemmelige. Det er ikke før en kommer til en av de siste, "Intermesso" at samlingen igjen kommer til live. Der blir vi introdusert for en mann, Sverre, som har vært utro mot kona si. Men av forskjellige grunner har han nå bestemt seg for å legge alle kortene på bordet. Problemet er at kona ikke vil tro på ham.
Deretter blir novellesamlingen livløs igjen. "Månen i Connaught Water" smuldrer bort i meningløst svada, "Månestrålene" drepes av drømmeri, "Sinnsykeværelset" mangler moment, "Det hvite korset" kollapser på slutten, og så videre og så videre...
I en tidligere anmeldelse av en av Askildens novellesamlinger, skrev jeg noe sånt som at jeg blir mer og mer skuffet jo flere verker av forfatteren jeg leser. Det er fortsatt sant. Så hvorfor går jeg stadig tilbake til forfatteren?
Det er det et enkelt svar på; "Hverdag". Askildsens roman fra midten av 1970-årene (anmeldt her) gjorde et så godt inntrykk på meg at jeg er overbevist om at det der ute finnes et ulest verk av Askildsen som kan igjen kan begeistre meg.
Sånn sett er Askilden nå i samme kategori som Wachowski-brødrene i min bok. Og så lenge min aktelse for "The Matrix" får meg til å se frem til enhver ny film av Wachowskiene, og det gjør jeg, vil jeg også ha et rom i mitt hjerte for Askildsen.
