Viser 1 til 2 av 2 omtaler

Da Lillehammer-OL åpnet i 1994, så jeg åpningsseremonien på et kjøpesenter i Lillehammer. Vi var fem 17-18-åringer på OL-tut, og bare et par av oss hadde fått billetter til åpningsseremonien. Jeg var ikke blant dem, så vi var en gjeng samlet rundt et lite TV.

Underveis i sin tale ba OL-sjef Samaranch om et minutts stillhet til ære for innbyggerne i Sarajevo, og ba alle reise seg for byen som hadde vinter-OL i 1984. Jeg fikk det med meg, men ble sittende som en idiot på stolen, i en miks av 17-årig idioti og skvalpende OL-mani: Vi var jo her for å digge oss selv og innkassere gull, ikke for å få en forlengelse av Dagsrevyen! Da OL på Lillehammer åpnet, var Sarajevo midt i det som skulle bli en fire år lang beleiring.

Steven Galloways bok er en tydelig, lettlest skildring av hvordan disse fire årene kan opplevdes. Boka er inspirert av enkeltskjebner fra Sarajevo, uten at den utgir seg for å være dokumentarisk. Perspektivet veksler mellom tre ulike personer, og sentralt står en cellist (som vi ikke kommer på innsiden av). Han spiller for forbipasserende, midt i en krigsherjet by, hvor snikskyttere og bombardement fra åssidene dreper daglig.

Isolasjon, fantasi, galgenhumor, hevnlyst, nestekjærlighet og klassekamp. Denne boka handler om alt dette, på en måte som alle kan forstå. Jeg vil spesielt anbefale denne for ungdommer, og som lettlestbok.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

In 1945, an Italian musicologist found four bars of a sonata's bass line in the remnants of the firebombed Dresden Music Library. He believed these notes were the work of the seventeenth-century Venetian composer Tomaso Albinoni, and spent the next twelve years reconstructing a larger piece from the charred manuscript fragment. The resulting composition, known as Albinoni's Adagio, bears little resemblance to most of Albinoni's work and is considered fraudulent by most scholars. But even those who doubt its authenticity have difficulty denying the Adagio's beauty. Nearly half a century later, it's this contradiction that appeals to the cellist. That something could be almost erased from existence in the landscape of a ruined city, and then rebuilt until it is new and worthwhile, gives him hope. A hope that, now, is one of a limited number of things remaining for the besieged citizens of Sarajevo and that, for many, dwindles each day.

En gang var Sarajevo en by som eksemplifiserte hvordan serbere, bosniere og kroater, tross sine religiøse forskjeller, kunne bo, leve og arbeide fredelig ved siden av hverandre. Men i 1992 oppsummerer situasjonen i byen den til hele eks-Jugoslavia: Nabo hater nabo. Vanlige menn og kvinner som før krigen hadde vanlige yrker, kriger nå mot andre vanlige menn og kvinner. Og sønner som frivillig hadde gått inn i det jugoslaviske militæret, våkner en dag og oppdager at de er ved å bli brukt mot sine og deserterer til «sine egne». Resten er fanget i midten og forsøker å overleve den vilkårlige bombingen og snikskytterne som plaffer ned alt og alle.

Midt i dette helvetet, skjer litt av et mirakel, det påstår Steven Galloway, forfatteren av «Cellisten i Sarajevo» i hvert fall. En navnløs cellist trosser en dag snikskytterne, bombingen og den allestedsnærværende faren, setter seg et sted mellom de krigende partene og begynner å spille et stykke som med en viss tvil ofte tilskrives den venetianske komponisten Tomaso Albinoni, kalt Albinonis Adagio.

En av de som er vitne til mirakelet, er Pilen. Hun er ung, kvinne og -til mange av sine mannlige kollegers overraskelse-en eksepsjonell god snikskyter. Det er ikke rart. Før krigen, da Pilen var student, var hun på universitetets skytterlag. Men i motsetning til i de glade studiedagene, er de eneste poengene som teller at hun fjerner en av fiendens soldater fra slagmarken, før han fjerner henne. Likevel, når sjefen hennes gir henne i oppgave om å passe på cellisten, skjer noe uventet: uten å utveksle ett ord med henne, utfordrer cellisten henne til å revurdere valget hun har gjort og argumentene hun bruker til å forsvare sin fortsatte deltakelse i krigen.

Kenan, eks-funksjonær i et regnskapsbyrå, snart ført og far til to, har andre og mer grunnleggende prioriteringer: Få tak i vann og mat, og selg inventaret som fortsatt kan selges for å gjøre det. Før krigen var dette ikke noe han trengte å bekymre seg over: han tjente godt nok til å fø familien, og vannet rant fra rant fra springen så regelmessig at han og alle andre tok det for gitt. Ikke nå lenger. Nå må han velge mellom å gå ut og risikere å bli plaffet ned mens han er ute og henter vann til familien og fru Ristovski, den sytti år gamle enslige naboen, eller bli inne og la alle tørste. Mellom å hente vann i en stor beholder som saktner farten hans og gjør ham til et vandrende mål, eller ta en eller få beholdere og måtte ta flere turer.

Bakeren Dragan er i en relativt mer heldig stilling. Han var heldig og klarte å få ut kona og sønnen ut av landet. Begge er nå trygge i Italia. Selv er han langt fra trygg. Hver dag må han trosse sin instinktive frykt og bruke minst halvannen time på å snirkle seg gjennom fronten for å komme seg til arbeidsplassen. Ikke fordi han elsker jobben sin så høyt, enda han etter førti år mer enn liker godt det han gjør, men fordi han må jobbe for å kunne forsørge seg selv og bidra til husholdningen hos i søsterens hjem der han bor. Problemet er at stadig færre har penger til å kjøpe ting.

I kapitler som veksler perspektiv og som fokuserer mer på alle andre enn cellisten, forteller Galloway en sterk, komprimert, rørende- men usentimental- historie om en gruppe mennesker som presses og utfordres til det ytterste og –uavhengig av valgene de gjør, kommer ut på den andre siden som forandrede mennesker.

Det eneste som får meg til å ikke gi «Cellisten i Sarajevo» en sekser er at jeg ikke kjøper at inspirasjonshistorien fant sted. Den er for utrolig til det og ingenting av det jeg har lest etter å ha google litt, har overbevist meg om at historien står på stø bein. Men kanskje er ikke det så viktig?

Av og til er det kanskje best med en fin men usann historie, enn en grå og sann en.

Anbefales sterkt!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Sigrid Blytt TøsdalBjørg Marit TinholtTrude JensenkntschjrldHanne Kvernmo RyeLene AndresenLeseaaseTove Obrestad WøienSissel ElisabethTurid KjendlieIngvild SmgeChristoffer SmedaaselmeKjerstiFindusGrete AastorpBerit RStine SevilhaugTherese HolmBeathe SolbergHarald KMads Leonard HolvikKirsten LundPrunellaLailaIngunn SHelena ETine SundalEli Hagelundritaolineingar hKarin BergLars Johann MiljeJarmo LarsenBjørg  FrøysaaEllen E. MartolPer Åge SerigstadSilje-Vera Wiik ValeCecilie69