Viser 1 til 5 av 5 omtaler
Cecilia Samartin brukte å være min favorittforfatter. Jeg merker nå at det er noen år siden og min smak har nok endret seg en del. Hun skriver med mye skildringer og lager en historie som blir veldig levende, dog mye tørprat og lite drivende handling. Man klarer på visst nivå å engasjere seg litt i karakterene, men jeg bruker en del av tiden på å synes at boken for det meste er en klisjè. Hovedpersonen fremstår å skulle være en meget uselvisk og ydmyk dame som er lett og like, men dette går ikke helt etter planen og fremstår mer å være en kvinne som tar sine valg basert på andres ve og vel, uten tanke for egne meninger eller ønsker. Dette kan jo fremstå som en uselvisk og god egenskap, men kommer heller til uttrykk som en klisjè og ei nikkedokke. I boken er det flere hendelser som det brukes mye tid til å lede opp til, når hendelsene først skjer nevnes de i korte avsnitt før man går raskt videre på annen babbel. Bør vel avslutte med noe positivt og må si jeg liker skildringene hun bruker i boken. Kanskje en dag om noen år vil dette igjen bli min kopp med te, men enn så lenge...
en nydelig bok- jeg måtte bare lese og lese til den var ferdig. Hun evner å få karakterene under huden, gir psykologiske trekk og forståelse og hele tiden hjertevarme og innlevelse Tilsynelatende skjer det ikke så meget, men boken er fylt av spenning og utvikling Herlig
Denne forfatteren klarer virkelig å gjøre kål på et oppslag som kunne blitt ei god bok. Løkkeskriftroman på sitt verste!
Denne var helt grei, men dessverre ikke noe mer.. Har lest Mofongo og Drømmehjerte av Samartin tidligere og likte de mye bedre enn denne!
Sist sett
