Bokelskere.no

Forfatteren Ebba Haslund døde i sommer, 92 år gammel, men det er en høyst levende stemme som snakker til oss i memoarboka «Ingen frøkensport» som utgis posthumt i disse dager

Olding kaller hun seg, uten blygsel, hun er trøtt av at gamle mennesker kalles godt voksne eller seniorer, som om det å være gammel er noe å skamme seg over. Det er deilig befriende å lese Ebba Haslund, hun sier det som det er, og hun sier ting vi ikke har hørt før – ikke så merkelig kanskje, for det er faktisk ikke særlig ofte vi låner ører til hva gamle kvinner har å si. «Ingen frøkensport» handler om de siste tjue årene av forfatterens liv. Som gamle damer flest hadde hun sine plager, kroppen sviktet, energien ble redusert, men tankekraften behold hun til det siste. Alle som har hørt kåsøren Haslund vil kjenne igjen fortellerstemmen i boka, hun har en lett og muntlig stil, også når hun skriver. Hun springer hit og dit både i tid og tematikk. Aller best er hun, slik jeg ser det, når hun snakker om det samtidige, om Max Manus filmen, om Hamsun-jubileet, om likelønn, om muslimske politikvinner, NATO, Afghanistan og Irak. Det er også interessant å høre hennes tanker om hvordan det er å være gammel i Norge i dag, for hun vil gjerne avlive det hun ser på som myter om alderdommen. Som for eksempel at etnisk norske familier ikke tar seg av familiene sine, eller at alle gamle er ensomme. «Å klage over sin ensomhet er for øvrig et utmerket middel til å påføre sine barn dårlig samvittighet» sier hun. Det er nok langt verre for unge enn for eldre å være ensomme, sier hun et annet sted i boka. Men hun er også tydelig når hun snakker om verdien av eldre menneskers erfaringer – dette er en resurs som det er alt for lett å overse. Et sted i boken sier hun: «Min generasjon blir aldri ferdige med okkupasjonstiden». I Haslunds tilfelle er dette en bra ting, for hun makter å sette lys på forhold som er i ferd med å gå i glemmeboka. For eksempel skriver hun om det hun kaller den største sivile motstandsaksjonen i Norges historie: Foreldreaksjonen i 1942 som torpederte Quislings forsøk på å innrullere alle barn i Ungdomsfylkingen, en aksjon som var drevet fram av illegale kvinnegrupper: «Det slo meg at i alle beretningene fra okkupasjonstiden var kvinnene nærmest usynlige. Mange av dem som hadde deltatt aktivt i motstandsarbeidet var blitt utelatt» og videre «… hva ville det vel ha nyttet å bli befridd dersom en hel generasjon barn var blitt indoktrinert med nazistisk ideologi?» I en periode av livet var Haslund medlem i Høyre, som 84-åring ble hun fast spaltist for Klassekampen – hun hadde sine meningers mot. Hun så seg selv som en opprører, i denne boka framstår hun som en klok rebelsk olding som det absolutt er verdt å lytte til.