En roman om plagede mennesker på leting etter indre fred. Kakofoniske inntrykk og tanker flimrer forbi mens de foretar sine handlinger. Blant annet hjemsøkes de to hovedpersonene stadig av brødskivepålegg som de ser for seg. (De kunne vært de perfekte personene til å få en vekkelse gjennom å se Jesus i rista brød!). Slitsomt for dem og etter hvert oss.
Uten å røpe for mye er det et trekantdrama under oppseiling, men blir det noe drama? Fortellingen sliter litt med å forlate startgropa, ta av fra hoppkanten, for å bruke litt slitte (?) metaforer. Det begynner å hakke litt, etter hvert mye. Dialogen mellom Heidi og Mikkel etter side 200 er således noe av det mest enerverende jeg har lest. Intetsigende pjatt som attpåtil er skrevet uten dialogtegn, bare i løpende tekst, og innimellom indre tanker. Deriblant er det flyst med betraktninger om sex, som nærmer seg komisk gjentakende etter noen hundre sider, det går i knulle, knulle, knulle.
Boka er fullstappet av trivialiteter, noe som for så vidt er viktige bestanddeler i folk sine liv. Derfor kan man også argumentere for at det bør løftes fram, for å gi et sant bilde av hvordan folk lever. Men hvorfor ha subplott som ikke fører noen sted, som at hunden er borte noen timer? Skal det symbolisere "mannen er ved å spinne ut av kontroll, men henter seg inn igjen på kanten av stupet?" I stedet for dette uvesentlige fyllstoffet kunne denne boka hatt godt av et sterkt symbol, et anker som boka kunne vært festet i og som folk husker. Eksempel: paraplyen i Genanse og verdighet.
Dette blir derimot for Hotel Cæsar-aktig: Det kommer noen personer, noe skjer med dem, så er det farvel til dem, og 20 episoder seinere var det som de aldri hadde vært med.
