Bokelskere.no

For litt siden kom Garth Nix ut med en ny bok i The Old Kingdom-serien, Clariel. Jeg elsket den serien da jeg leste den for første gang, og fant ut at jeg skulle lese hele serien på nytt. Det er det jeg har begynt på nå. Sabriel er den første boka i serien. Jeg husket ikke mye fra serien, men jeg husket at jeg likte den kjempegodt. Det var nesten litt skremmende å begynne å lese Sabriel på nytt. Tenk om jeg ikke likte den like godt som første gang. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Jeg likte Sabriel bedre nå enn da jeg leste den første gangen.

Én av tingene jeg liker så godt med denne serien er karakterene. Hovedpersonen, Sabriel, er kjempekul. Hun er en sterk karakter som ikke tar bullshit fra andre. Hun vet hva hun vil, og når hun har satt seg et mål, gjennomfører hun det. Samtidig vet hun når hun skal be om hjelp. Jeg liker henne kjempegodt. Hun er ikke en damsel in distress. Hurra! Garth Nix skriver bedre kvinnelige karakterer enn flere kvinnelige forfattere gjør for tiden.

Touchstone og Mogget er også veldig gode karakterer. Jeg kan ikke fatte at jeg ikke likte Touchstone første gang jeg leste boka. Nå skjønner jeg hvorfor han reagerer som han gjør, og jeg liker ham kjempegodt. Han ser Sabriel for den hun er, og prøver ikke å "redde" henne, som ofte hender i andre bøker. Han kommer ikke inn i historien og plutselig styrer alt. Det er faktisk Sabriel som redder han flere ganger. Mogget er et vesen skapt av Free Magic, som det kalles, og han har valgt å se ut som en liten, hvit katt. Free Magic er en farlig, og ulovlig, type magi. Mogget har et halsbånd som binder ham til den som er Abhorsen for tiden, og han må hjelpe den personen. Akkurat nå er det Sabriel som er Abhorsen. Mogget er ganske sarkastisk, og jeg liker det i en karakter. Kanskje fordi jeg er litt sarkastisk selv...

Det er en fantastisk verden Garth Nix har skapt. Vi får høre om de to landene the Old Kingdom, hvor magi er helt vanlig, og de døde går blant de levende. Det er Abhorsens oppgave å sende dem tilbake til Døden, hvor de hører hjemme. Vi får også høre om Ancelstierre, som minner om Europa på tidlig 1900-tallet. Her virker ikke magi, og de har busser og elektrisitet, men hvis de kommer for nærme Muren, som ligger mellom Ancelstierre og the Old Kingdom, virker mindre og mindre av de elektriske apparatene. Jeg synes dette skillet mellom de to landene er utrolig stilig, og det skaper mange problemstillinger.

Historien i boka er utrolig spennnende, og til tider hadde jeg problemer med å legge den fra meg. Den var ikke så creepy som jeg husket, men det kan hende er fordi jeg har sett noen litt skumle serier og filmer siden den gang. (Supernatural anyone??) I tillegg har jeg blitt eldre. Den var litt creepy, da. Alt som handler om at de døde kommer tilbake er det. Dette er mørk fantasy.

I tillegg skriver Garth Nix kjempegodt. Han har en nesten litt poetisk måte å skrive på, og det hendte at jeg måtte lese noen av setningene to ganger for å virkelig la dem synke inn. Språket hans er mye finere enn mange andre fantasyforfattere, og jeg elsker å lese det.

Dette er virkelig en serie jeg anbefaler. Jeg har allerede begynt på bok to, Lirael.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

God historie, men altfor kjapt fortalt og for lite djubde i karakterane. Eg kunne også ha likt ein god del meir bakgrunnsinformasjon og beskrivelsar. Likevel var det ei god bok, på grunn av historia sin originalitet og spenningsnivå.