Skjønner at mange elsker denne boka, men den bar óg sine svakheter.
De første 100 sidende er veldig sakte oppbygging, ikke mye å snu sidene for.
Rundt den 100. siden fant jeg et par sider som tilfredsstilte de mentale prosessene ...
Boken speedet opp noe og de neste 100-150 gikk forbi i et mer fornøyelig lune.
Det var et punkt der navnene Tone og Toril ble brukt galt om hverandre.
Tone som var død, men som «gikk inn på soverommet» (når det egentlig var Toril som gjorde det)
Ser bort fra skrivefeilene, det må vel ha vært forlagets menn som stod for dem.
Synes enden kom brått etter at klimakset endelig var nådd.
Mye repetisjoner av de samme idéene (tenkte liksom at det her har du formulert tre eller fire ganger tidligere i boka). Forventa ikke slutten, det blei et overraskende plussmoment.
Ville anbefalt den til gatepushere og interessenter i Oslo og omegn, eller til folk som lever helt i mørket, de kan kanskje få opp øynene litt ved å bevitne den siste revejakta!
Eller blei det egentlig den siste?
Terningkast: Flytende 3-er.
Dette er ei av dei første bøkene til Ambjørnsen, og er ei ytterst underhaldande historie. Eg ser at den er klassifisert som krim på bokelsbekere.no, men eg er usikker på om dette er eit dekkande begrep for innhaldet i boka.
Uansett, det er kriminelle handlingar som er gjennomgangstemaet i boka. Forteljarstemma i boka, Carl F. Vang, oppheld seg på eit smålugubert hotell på ei gresk øy og tenker attende på hendingar han har vært med på i Norge den siste tida. Carl og kompisen Robert er garva hasjrøykarar sidan ungdomstida, og tek no del i ei smuglaropplegg, det siste (sjølvsagt …) før dei skal trekke seg attende frå denne karriera. Men det er noko muffens med opplegget denne gangen, og det viser seg at dei blir utnytta av folk lenger opp i systemet. Dessutan har nokon tatt livet av kjærasten til Robert.
Det er herlige skildringar av folk og miljø i denne boka. Mykje humor, og ein god del raljering. Ambjørnsen er kjend som ein talsmann for eit liberalt forhold til cannabis, og han fornektar seg ikkje i denne boka. Ved fleire høve gir han seg ut på utlegningar om kvifor cannabis burde vere lovleg, og korleis alkohol og tobakk gjer meir skade på folkehelsa enn canabis. Eg er ikkje samd i Ambjørnsen sitt syn på saka, men uavhengig av dette blei ein del av desse tiradene litt malplassert i forhold til handlinga i boka, sjølv om dei isolert sett var underhaldande å lese.
Men alt i alt likte eg boka veldig godt. Som lesar er det spanande å bli med inn i eit landskap ein helst ikkje vil vitje i det verkelege livet, og det var ei slik reise Ambjørnsen tok meg med på her. Takk for turen.
Carl F. Vang drømmer om et rolig og vanlig liv sammen med familien sin. Men først har han et siste opplegg han må gjennomføre. I boka skildres et miljø der kriminalitet, dop og rå vold florerer. Sånn sett er dette en veldig klassisk Ambjørnsen-bok, men kanskje råere enn ellers.
Da en venninne av Carl dør av en overdose, strammes grepet i miljøet. Carl for sin del holder seg til de midlere narkotiske stoffene - både hva gjelder eget forbruk og handel - samtidig som vi blir vitne til at også dette bidrar til angst og noja. Vennskap blir satt på prøve, og spørsmålet er om det er mulig for Carl å komme gjennom det siste opplegget uten varig men. Blant annet er politiet i hælene på ham og kompisene, særlig fordi det hele ikke lenger "bare" dreier seg om hasj, men også heroin.
Denne boka er usedvanlig godt skrevet! Miljøskildringene virker så autentiske og realistiske at handlingen tok tak i meg. Det er ikke uten grunn at denne boka har blitt en klassiker.