Viser 1 til 2 av 2 omtaler
Jeg husker ikke hvorfor jeg i sin tid kjøpte denne boka, men jeg mistenker at omslaget, med tegning av en naken mann som ligner på Jens Stoltenberg, gjorde meg nysgjerrig.
Da jeg omsider åpnet den for å sjekke om den var verdt å lese, var det fyndordet I starten som vekket min nysgjerrighet:
"Vis meg bilder, ord forstår jeg ikke lenger",
-pussig opptakt til en roman på 238 sider tettpakket med ord, og bare ord.
Men overraskende og spennende ord, en nokså utfordrende komposisjon, en handling som lenge var noe forvirrende, til dels surrealistisk, men som falt på plass etter hvert og ble til et gripende drama. Boka struttet etter endt lesning av gule lapper. Ved en av dem, på side 129, gjør politimannen, som har ambisjoner om å skrive noe annet enn politirapporter, seg opp en mening om litteraturens vesen:
"Han startet pc-en, klikket fram et tomt vindu og bestemte seg for å bli sittende helt til det var fylt med sannheter og løgner. Det er vel det litteratur er. Uten sannhet blir den ikke til, uten løgn lever den ikke."
Denne romanen er god litteratur, sann og levende.
God beskrivelse av hovedpersoner med spesielle personligheter, som gjør meg nysgjerrig og får meg til å lese videre. Fin kjærlighetshistorie.
Sist sett
