Bokelskere.no

Ragnar Hovland altså. Du er nå en raring. Og de personene vi møter her…Det er lett å linke alt til disse rare tidene vi er inne i akkurat nå, men her er det vanskelig å unngå akkurat det. Fem personer bor i et gammelt forfallent hus, nå er de innesnødd, isolert. Og stemningen er ikke av den beste mellom mange av de. En har faktisk dødd i det boka begynner. De sier og gjør underlige ting, til en viss grad hvertfall. Hovedpersonen Stefan er organist og eier huset. Det ligger en litt mørk og ubesvart tone under her. Hva vil du, Ragnar? Hva vil du med disse personene, får jeg lyst å spørre. Det er vel det som er poenget i denne typen litteratur. At man skal få sine egne snåle tankerekker og spørsmål. Og disse kattene. Det er noe med Ragnar Hovland og katter. (Jeg elsker diktene til Hovland, med bl a «Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville.» ) Her om katten Geronimo på s 94:
«Ein skulle lære katten opp til å gjere nokon skikkelige triks, sa Tomas. – Det der med å drikke whiskey, det er ikkje noko. Ingen er interessert i å sjå ein stakkars alkiskatt drikke seg frå vett og forstand. Det er berre trist og nedslåande. Det vi treng i vår tid, er ein katt som gjer positive og reinslege triks til oppbygging. Kva med å lære han salmevers eller å behandle ein brødristar? Synest de ikkje de ser han for dykk, plukke heite loffskiver ut av ristaren med ei overlegen mine?» Det er jo bare å gi seg over, Hovland er noe helt for seg selv, og det er bra han fortsetter med det. Det rare og underlige har også en plass i litteraturen.

Det er klart at selv ei ganske god Hovland-bok er morsommere enn de fleste andre bøker. Denne var kanskje ikke den artigste og beste, men underholdende og veldig lettlest - lest ut på en eller to dager